Inkluderende språk

Inkluderende språk er språk som søker å ta hensyn til mangfold og likestilling, og vektlegge respekt for ulike grupper, herunder alle kjønn, seksuelle minoriteter, personer med funksjonsvariasjoner, eller ulike etniske, kulturelle og religiøse bakgrunner. Innsatsen mot kjønnsdiskriminerende språk er historisk i stor grad utgangspunktet for tilnærmingen og fortsatt et viktig fokus. I moderne tid ses inkluderende språk i økende grad i sammenheng med klarspråktilnærminger.

Arbeids- og inkluderingsdepartementet utga i 2007 veilederen Et inkluderende språk, som anbefalte å unngå å bruke stigmatiserende uttrykk, være oppmerksom på at ordvalg kan skape skiller og å være presis ved å bruke rett ord til rett tid. KS har også utgitt en veileder om inkluderende språk. Eksempler på inkluderende språk er språk som unngår et mannlig eller cisheteronormativt utgangspunkt. KS' veileder anbefaler f.eks. bruk av kjønnsnøytrale ord når det er mulig, og å unngå å fremheve kjønn i sammenhenger der det ikke er relevant.

Inkluderende språk fremmes som offisiell språkpolitikk både i Norge og mange andre land, i internasjonale organisasjoner og i mange virksomheter. Inkluderende språk møter motstand først og fremst i høyrepopulistisk diskurs. Språkviteren Karin Milles understreker at det er «en sterk tilknytning mellom konservative, nasjonalistiske og antigender-/antifeministiske aktører og den hatefulle motstanden mot både feminister og skeive, og deres feministiske og LHBTQ+-vennlige og inkluderende språkforslag».