Indre øre
Det indre øret hos pattedyr muliggjør hørsel og bidrar til balansesansen. Det består av labyrinten og sneglehuset.
Når lydbølger treffer trommehinnen, vibrerer den. Disse vibrasjonene ledes gjennom mellomøret via tre bein: hammeren, ambolten og stigbøylen, til det ovale vinduet i sneglehusets vegg.
I sneglehuset sitter et stort antall nerveceller som er følsomme for vibrasjoner. Disse registrerer lydbølgene og oversetter dem til nervesignaler.
Sneglehuset fungerer som en frekvensanalysator, og det utfører en slags biologisk fourieranalyse. Lydbølgen er ofte en kompleks bølgeform, men kan ved hjelp av sneglehusets struktur splittes i flere smalere frekvensbånd. Dette skjer ved at basilarmembranen inne i sneglehuset i utstrakt grad er bredere og tynnere i den ene enden, og blir suksessivt stivere, samt smalere i bredden. Den delen av membranen som er nærmest inngangen (det ovale vindu), er i resonans med de høyeste lydfrekvensene (cirka 20 000 Hz) og vil da vibrere slik at nervecellene der stimuleres og sender signal mot hjernen. Dess lavere frekvensen er, dess lengre inn i sneglehuset skjer resonansen og stimuleringen.
Labyrintens signaler muliggjør, sammen med synssansen og leddsansen, at vi kan holde balansen og oppfatte endringer i bevegelsesretning. Labyrinten har tre bueganger som står loddrett på hverandre. I hver bue er det væske og sanseceller som måler væskestrømningene. Ut fra disse målingene trekker hjernen konklusjoner om hodets bevegelser - nærmere bestemt rotasjonsakselerasjonen i buegangenes tre plan.
Tyngdekraften og andre lineære akselerasjoners størrelse og retning kan hjernen trekke konklusjoner om på grunnlag av nervesignaler fra veggene i hulrommene ved inngangen til labyrinten. Over disse nervecellene ligger det otolitter, sandkorn av kalsiumkarbonat som presser på nervecellene under akselerasjon.
Litteratur
[rediger | rediger kilde]- Øre. (13. februar 2009). I Store medisinske leksikon. Hentet 25. januar 2017 fra https://sml.snl.no/%C3%B8re.