IL-O-Van

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra Il-O-Van)
Hopp til: navigasjon, søk

IL-O-Van Aluminiumvarefabrikk A/S startet produksjon av aluminium kjøkkentøy i Moss i 1922.[1][2] De tok over lokalene etter et eldre firma Saturn A/S (1911–1920) som produserte produkter i støpt aluminium.

IL-O-Van aluminiumvarefabrikk A/S ble startet av den østerrikske innvandreren Ernst Emmeric Josef Poleszynski (1868–1929), gift med Dagmar Margrete Andersen (1879–1961). Han hadde startet produksjonen av aluminium kjøkkentøy i Kristiania Kunst & Metalstøperi A/S i Oslo i 1912, men flyttet denne til Moss i 1922. Hans sønn Gotfred Ernø (1902–92) overtok fabrikken i 1925.

Fabrikken ble drevet på vegne av arvingene av Gotfred Ernø og Josef Poleszynski (1899–1991) inntil Nordisk Aluminiumindustri A/S i Holmestrand kjøpte fabrikken i 1968. Nordisk Aluminiumindustri A/S var en del av ÅSV konsernet (Årdal og Sunndal Verk). De fortsatte produksjonen ved fabrikken og flyttet sin egen produksjon av kjøkkentøy til Moss.

I 1971 flyttet IL-O-Van A/S til en helt ny fabrikk i Rygge der man også startet produksjon av produkter belagt med Teflon og emalje. Man kjøpte Polaris Fabrikker A/S i Sandnes i 1974 og fabrikken endret navn til Høyang-Polaris A/S året etter. Da ÅSV ble fusjonert med Norsk Hydro i 1986, ble fabrikken en del av Hydro Aluminium A/S frem til 1989. Da ble fabrikken solgt til det finske konsernet Hackman. Hackman drev fabrikken videre, men skiftet navn flere ganger: Hackman Designor a.s, Designor A.s og Iittala as. Man beholdt Høyang-Polaris som varemerke.

I 2000 besluttet man å legge ned produksjonen ved fabrikken i Sandnes, og i 2007 ble fabrikken i Rygge lagt ned. De siste norskproduserte kasseroller og stekepanner forlot produksjonslinjen den 17. desember 2007.

I 2007 kjøpte Fiskars opp Iittala as og Høyang-Polaris sitt varemerke, Fiskars holder til i Nydalen i Oslo.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Fra IL-O-VAN til Høyang Polaris digitaltmuseum
  2. ^ «Hvem husker bedriften IL-O-Van?». Moss Dagblad. 29. desember 2014. Besøkt 27. september 2016.