Hvalstriden

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Informasjonstavle i Mehamn om «Mehamnslaget» i 1903

Hvalstriden var en strid mellom norske fiskere på den ene siden og norske hvalfangere og marinbiologer på den andre siden, om hvorvidt hvalfangst var skadelig for sesongfisket langs kysten av Norge. Striden foregikk på slutten av 1800-tallet og de første årene på 1900-tallet, og endte med at hvalfangst ble forbudt langs kysten av Norge i 1903.

Bakgrunnen for hvalstriden var Svend Foyns oppfinnelse av granatharpunen i 1864. Oppfinnelsen åpnet for hvalfangst i stor skala. I første omgang ble hvalfangsten lagt til kysten av Finnmark. Mange fiskere var imidlertid skeptiske til denne hvalfangsten, fordi de trodde at hvalen drev fisken inn til land i fiskesesongen. Dersom det ble færre hval, mente de at det ville bli mindre fisk enn før.

Teorien om hvalens innvirkning på fisket ble forkastet av marinbiologen Georg Ossian Sars, som på 1870-tallet gjennomførte vitenskapelige undersøkelser av fiskeriet langs norskekysten på oppdrag fra Indredepartementet. Han støttet likevel et delvis forbud mot hvalfangst, men av andre årsaker. Fiskernes krav fikk støtte på politisk hold, og resultatet ble at hvalen ble delvis fredet langs kysten av Norge fra 1880 («Lov angaaende Fredning af Hval ved Finmarkens Kyst»). Hvalfangsten ved Finnmark tiltok likevel i omfang.

I 1899 undersøkte Johan Hjort sammenhengen mellom hvalfangst og fiske på nytt, og la fram resultatene i Fiskeri og Hvalfangst i det nordlige Norge (1902). Heller ikke han kunne finne noen sammenheng. I årene 1901–1903 bragte imidlertid det dårlige fisket i disse årene hvalspørsmålet tilbake i brennpunktet. Det ble drevet aktiv agitasjon mot hvalfangsten, under ledelse av den radikale presten Alfred Eriksen, stortingsmann for Arbeiderpartiet. Hvalfangstmotstanden kulminerte i Mehamn-opprøret i juni 1903, der hvalfangststasjonen i Mehamn ble rasert. I desember samme år ble det innført forbud mot hvalfangst langs kysten av Norge.

Litteratur[rediger | rediger kilde]