Hutaheiti

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
«Det var Jesper Skaugen, en einstøing av en analfabet som bor i ei hytte langtpokkerivold uti huttaheita sammen med noen møllspiste husdyr og en hagle som han skyter på alle byfolk med.»
– Jon Gisle: Donaldismen, Oslo: Gyldendal, 1973

Hutaheiti, huttaheiti, huttiheita (også andre skrivemåter) er en forvansking av det tahitiske ordet Otaheiti, som er navnet på øya Tahiti.[1][2] Begrepet blir ofte brukt som et navn på en plass langt borte. Antakelig er det sjømenn som har tatt med ordet til Norge.

Flere skrivemåter av ordet er kjent. I bokmål er ordet normert til hutaheiti, mens nynorsk har hutaheiti og huttaheiti.[3]

Hutaheiti er også et veinavn i Arendal.

Alternativ teori[rediger | rediger kilde]

Det forekommer en annen teori om opprinnelsen til begrepet. Huttaheiti (opprinnelig finsk, og helst stavet med en ekstra t) skal også ha blitt brukt som et navn på et sted langt fra bebodd plass. Betydningen er bokstavelig oversatt
«Rugåker sådd i aske fra gran og som ligger langt fra gården.» Ordet skal ha kommet østfra med innvandrende finner til Sverige og Finnskogen. Første del av ordet kommer fra finsk Huuhta som er svedjebruk spesielt etter brenning av granved.[4][5] (Å så i asken fra løvtrær eller andre treslag har andre ord). Huuhta brukes fremdeles mye som slektsnavn i Finland, på samme måte som «Ødegård» og «Rydningen» er blitt slektsnavn her.

«Heiti» skulle betegne et jordstykke som lå langt fra gården; etter noen års dyrking måtte man ofte ty til plasser langt vekk for å finne egnede steder. Kornet svedjerug som ble brukt var utviklet for denne dyrkingsmåten på veien fra Russland, Finland og over Sverige til det kom til Norge først på 1600-tallet.

Denne teorien har imidlertid et par svakheter. Ordet gjenkjennes idag ikke i det riksfinske språket, men kan ha hatt en opprinnelse i en eldre dialekt.[6]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Sylfest Lomheim: Ord om ord. Frå Amerika til Åmot, Oslo: Samlaget, 2004, s. 144.
  2. ^ Snorre Evensberget og Dag Gundersen: Bevingede ord. Nær 13000 litterære sitater, historiske ytringer, ordtak og talemåter, sentenser og fyndord, 1. utgave, Oslo: Gyldendal, 1967, s. 694.
  3. ^ Bokmålsordboka og Nynorskordboka, Universitetet i Oslo i samarbeid med Språkrådet.
  4. ^ Johan Swärd. «Svedjerugen - reddet av 7 spirende korn». Skog og landskap. Arkivert fra originalen 19. mars 2013. Besøkt 5. januar 2012. 
  5. ^ Johan Lindberg (10. juni 2009). «finnmarker» (svensk). Uppslagsverket Finland. Besøkt 7. januar 2012. [død lenke]
  6. ^ Les om den svenske varianten Tjotahejti och svedjebruk, i artikkelen «Myter, vanföreställningar och felaktigheter om skogsfinnar» av Lars-Olof Herou, opprinnelig trykket i Finnkultur[død lenke] nr. 1, 2010.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]