Huikinesere

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra Hui-kinesere)
Hopp til navigering Hopp til søk

Huikinesere, hui (kinesisk: 回族, pinyin: Huízú) er en befolkningsgruppe i Folkerepublikken Kina som primært skiller seg ut fra de dominerende hankinesere ved at de er muslimer, og ved de skikker og leveregler som de har utledet av det forhold.

Historisk utvikling av den etniske gruppen “hui”[rediger | rediger kilde]

Tang og Song (618 - 907 og 960 -1200)[rediger | rediger kilde]

Under Tang-dynastiet ankom de første muslimer til Kina som handelsfolk. Disse etablerte mer eller mindre permanente handelsstasjoner hvor de kom. Dette var persere som kom vestfra via Silkeveien og arabere som kom sydfra med handelsskip via Sørøst-Asia og Sørkinahavet. Etterhvert ble disse handelsfolk etablert i egne, delvis isolerte enklaver eller bosetninger, spesielt i områdene langs kysten i sørøst i Kina. I denne tiden frem mot slutten av Song-dynastiet var de isolerte eller lite integrerte i det omgivende kinesiske samfunn og de opprettholdt til en viss grad kontakt med hjemlandet og hjemlandets kultur.

Yuan (1279 – 1368)[rediger | rediger kilde]

Senere under det mongolske Yuan-dynastiet fra 1200-tallet fikk Kina en stor innvandring av muslimer fra Sentral-Asia, hvorav de aller fleste var persisk- eller tyrkisktalende. Mange ble ansatt i høyere stillinger i Yuan-administrasjonen som ingeniører, skatteoppkrevere, astronomer og matematikere. Muslimene fikk en høy posisjon i samfunnet; de ble en slags mellommenn og definert inn i et hierarki og en sosial posisjon mellom mongolene og kineserne. De fikk derfor ofte en slags bufferfunksjon for de herskende mongolene, og muslimene ble derfor også ofte upopulære blant kinesere flest ettersom de fungerte som skatteoppkrevere og myndighetspersoner. Fra denne tiden begynte muslimer å bli etablert i Kina. En av grunnene var også at mange var tvangsforflyttet av Djenghis Khan og ikke hadde muligheter for kontakt eller å vende hjem igjen. Allikevel viser historiske kilder implisitt at muslimene ble ansett som definitivt utenlandske og ikke-kinesiske. De var på ingen måte ansett som innfødte, men var sett på som fremmede av den kinesiske majoritet.

Ming (1368-1644)[rediger | rediger kilde]

Etter mongoldynastiets fall i 1368 ble Kina preget av en viss nasjonalisme og isolasjonisme. Dette medførte bl.a. til at enkelte grupper, som f.eks. muslimene, skulle integreres bedre i den kinesiske kultur, derfor ble de bl.a. forbudt å gifte seg med hverandre, men ble tvunget til å velge kinesiske ektefeller. Isolasjonismen førte også til at kontakten til resten av den islamske verden via Silkeveien også ble redusert.

Det er nettopp i denne perioden vi finner en konsolidering av muslimene som kinesisk minoritet og utvikling av en kinesisk islam. Muslimske intellektuelle arbeidet bevisst for at islam skulle gjøres forståelig og akseptabelt for kinesere, hovedsakelig ved å fortolke religionen i forhold til kinesiske klassikere (”Han Ketabu”). Vanlig oppfattelse blant hui- og han-kinesere og ifølge den offisielle hui-historien i Kina er det først fra Ming-dynastiet at man kan snakke om hui som gruppe.

Qing (1644 – 1911) og frem til 1949[rediger | rediger kilde]

Det etterfølgende Qing-dynastiet fra 1644 utviklet seg etterhvert til en periode med opprør også blant kinesiske muslimer. Selv om myndighetene til tider var tolerante og beskyttende, så vokste problemer mellom han-kinesere og muslimer i flere deler av Kina, spesielt i sørvest (Yunnan) og i Vest-Kina. Dette førte til opprør, pogromer og forfølgelse hvor hundre tusener av muslimer ble drept. I Beijing, som var en strengt kontrollert hovedstad, slapp muslimene unna disse opprørene og forfølgelsene. Tvert imot økte tilflyttingen til byen med handelen langs keiserkanalen sørfra og tilflytting fra provinsene av muslimer som var med på store byggeprosjekter som f.eks. Sommerpalasset. Ellers hadde muslimene generelt blitt integrert i det kinesiske samfunn, de var språklig og kulturelt sett veldig like sine han-kinesiske naboer, og det er ingen tvil om at de i løpet av Qing fikk en forståelse av seg som kinesiske og ikke som utenlandske.

Hui i dag[rediger | rediger kilde]

I dag utgjør hui Kinas andre eller tredje største minoritet med ca. ni millioner medlemmer. Hui har også sin egen autonome provins i Ningxia, som regnes som kjerneområdet. Ellers er de spredd over hele Kina.