Hugo av Italia

Hugo av Italia
Født		ca. 880 Arles
Død		10. apr. 947 Arles
Beskjeftigelse		Monark
Embete		Italias konge (926–947)
Ektefelle		Willa de Provence (912–924) Alda den eldre (924–932) Marozia (932–932) Bertha of Swabia (937–947)
Partner(e)		Rotruda of Pavia
Far		Theobald of Arles
Mor		Bertha of Lotharingia
Søsken		Ermengarde of Tuscany Teutberga of Arles Boso, Margrave of Tuscany Lambert, Margrave of Tuscany Guy, Margrave of Tuscany
Barn		Lothar II av Italia Hubert, Duke of Spoleto Alda of Italy Vertha of Provence
Nasjonalitet		Frankrike
Hugo av Italia på Commons

Hugo I, eller Hugo, greve av Vienne, Hugo av Provence, Hugo av Arles, (født før 887, død 10. april 947 i Arles) fra bosonidenes adelsslekt var fra 905 regent for Ludvig den blinde, som etter at han bli blindet var blitt praktisk talt regjeringsudyktig. Fra 924 var han konge av Nedre Burgund og fra 926 til 946 konge av Riksitalia, hvormed han også var en av nasjonalkongene.

Liv og virke

Bakgrunn

Hugo var sønn av grev Theotbald av Arles og Bertha av Lotharingia, en datter av kong Lothar II, som i sitt annet ekteskap var gift med markgreven Adalbert II av Tuscia († 915).

Han giftet seg i 912 med Willa av Burgund, antagelig en datter av Boso av Vienne, enken etter kong Rudolf I av Burgund (død 912).

Konge av Nederburgund, så av Riksitalia

Etter at den blendede kong Ludvig IIIs død, som han i mange år i praksis hadde behersket fullstendig, bemektiget Hugo seg Nederburgund i 924. Han ble imidlertid snart kalt av fiendene av kong Rudolf II av Høyburgund – hans hustrus sønn – til Italia, og etter at Rudolf var blitt styrtet i 925, ble han kronet til konge av Italia i Pavia; som motytelse overtok Rudolf hans burgundiske herrskap. Mot Berengar I tilkalte han arabere til landet; denne tilkalte på sin side ungarere. Begge folk utplyndret så Øvre Italia.

Hugo regjerte kraftfullt, med hård hånd, og med grusomhet, omgav seg av et harem av vakre kvinner, og tildelte geistlige og verdslige embeder til ganske uverdige gunstlinger. I 931 blindet han sin halvbror markgreve Lambert av Tuscia, og overdro så hans land til din egen bror Boso.

I 932 giftet han seg med den romerske adelsdame Marozia, enken etter Lamberts bror og forgjenger Guido von Tuscia, mor av pave Johannes XI, med det siktemål å vinne keiserkronen. Men få dager før hans planlagte kroning i desember 932 anstiftet hans stesønn Alberik II, Marozias sønn fra et tidligere ektsrkap, til et opprør i Roma. Det rettet seg både mot Hugo og mot Marozia. Ettersom kong Hugo synes ikke å ha bragt hele sitt følge til Roma, måtte han flykte hals over hode fra byen. Han etterlot sin nye hustru Marozia i Roma, og hun ble straks tatt til fange av Alberik II. (Hun døde senere under fangenskapet.) Få dager etter eleverte romerne ved et formelt valg Alberik til byens herre.

Hugo forsøkte straks atter å vinne kontroll over Roma og å befri Marozia. Hans beleiring av den evige stad var mislykket, og han avbrøt den i 933, for å skynde seg til Norditalia som var blitt angrepet av hans fiender. I 936 foretok han et nytt forsøk på å erobre Roma. Det gikk heller ikke. På oppfordring fra abbed Odo av Cluny måtte han gå med på fredsforhandlinger med romerne.

Hugo hadde i 933 avstått Nederburgund til velferkongen Rudolf II. av Høyburgund, som motytelse for at han hadde oppgitt sin krav på herredømmet over Italia. Senere, etter Rudolf IIs død i 937, skulle han forsøke å gjenvinne territoriet. Men dette lyktes han ikke med; en tysk intervensjon forpurret hans plan.

Den 12. desember 937 giftet han seg med Rudolfs enke Bertha, hans stesønns kone. Men han klarte ikke ved dette å tilrive seg Nederburgund fra deres sønn Konrad III, som hadde fått landet fra den saksiske konge og tyske konge Otto I.

I 944 foretok Hugo et felttog mot de spanske saraseneres fester i Provence, hvorfra de truet pilegrimstrafikken over alpepassene og byene Pavia og Genova. Til å begynne med lyktes han godt, hjulpet av den bysantinske flåte som støttet ham. Man han brøt av, ettersom hans maktbasis i det sentrale Italia stod i stor fare for å smuldre hen.

Da han klekket ut en plan om å overraske markgreve Berengar II av Ivrea, ta ham til å fange og blinde ham, utløste han sitt eget fall fra makten. Berengar ble nemlig i tide advart av Lothar, Hugos sønn og medregent, og han kom seg unna og til kong Otto I. Han vendte tilbake med en skare stridsmenn fra Tyskland i 945. Mange adelige, fremfor alt biskop Manasse og greve Milo av Verona, som var misfornøyde med Hugos styre, gjorde raskt felles sak med Berengar mot Hugo. Da denne var beredt til å takke av, lyktes det Lothar ved et knefall for den seierrike Berengar, å i det minste noenlunde sikre det burgundiske styre i Italia. Berengar II, som stod i dyp takknemlighetsgjeld til Lothar, ettersom han hadde advart ham mot farens planer, verken ville eller kunne avvise dette ønske. Den isolerte og forbitrede kong Hugo flyktet til Provence. Der forberedte han et nytt felttog mot Berengar, men før det ble noe av, døde han i 947 i Arles.

Kongedømmet Italia fikk i 946 hans sønn Lothar, som var gift med Rudolf IIs datter Adelheid, men han døde allerede i 950. Det gikk rykter om at han var blitt forgiftet på oppdrag av Berengar II; dette lar seg verken avkrefte eller bekrefte. Det kaos som rådet under og rett etter Hugos tid, beredte grunnen for den tyske kong Otto Is senere erobring av Italia.

Litteratur

• Peter Llewellyn: Rome in the Dark Ages. Constable, London 1993, ISBN 0-09-472150-5.
• Rosamond McKitterick: The Frankish Kingdoms under the Carolingians, 751–987. Longman, London o.a. 1983, ISBN 0-582-49005-7.
• Charles W. Previté Orton: Italy and Provence, 900–950. I: The English Historical Review. Bd. 32, Nr. 127, 1917, s. 335–347, .
• Pierre Riché: The Carolingians. A Family who forged Europe. University of Pennsylvania Press, Philadelphia PA 1993, ISBN 0-8122-1342-4.
• Harald Zimmermann: Das dunkle Jahrhundert. Ein historisches Porträt. Styria, Graz o.a. 1971.