Marozia

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Mariozas bryllup med Hugo, gravering fra 1800-tallet.

Marozia, også Mariuccia (født ca 890 i Roma, død 937) var en romersk politiker. Hun var angivelig elskerinne til pave Sergius III, og ble gitt titlene senatrix og patricia over Roma av pave Johannes X.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Hun var datter til den romerske konsul Theophylact og Theodora, Romas virkelige maktfaktor, som Liutprand av Cremona beskrev som en skamlös hore som styrer Roma som en mann.[trenger referanse]

Den britiske syttenhundretallshistorikeren Edward Gibbon (som til tross for at han blandet sammen Marozias mor Theodora med Marozias søster Theodora) skrev om dem: «Innflytelsen til to prostituerte søstre, Marozia og Theodora, skyldtes deres skjønnhet og rikdom, deres politiske og amorøse intriger: de mest iherdige av deres elskere ble belønnet med den romerske mitraen, og deres styre kan ha forledet mørkere tider til myten om en kvinnelig pave. Marozias uekte sønn, sønnesønn, sønnesønnssøn, og to av hennes sonnesønners sønnesønner – en sjelden genealogi – ble alle plassert på pavestolen».[trenger referanse]

Fra denne beskrivelse kom termen pornokrati til å betegne Theodoras og datteren Marozias effektive styre av Roma gjennom sine mannlige surrogater.[trenger referanse]

Hun ble utpekt som Sergius IIIs elskerinne, hun var gift med Alberic I, hertug av Spoleto (død 926), Guido av Toscana (død 929), og Hugo av Arles, som ble valgt til konge av Italia i 924. De to senere var halvbrødre. Marozias sønn Alberic II ledet opposisjonen for å styrte hennes og Hugos styre. Etter å ha avsatt dem i 932, ved selve bryllupsseremonien, kastet han sin mor i fengsel på livstid. Hugo flyktet.

Liber Pontificalis angir at hun og Sergius III var foreldre til Johannes XI, hvis pontifikat utmerket huset Theophylacts maktposisjon. Av Johannes X fikk hun de ekstraordinære titlene senatrix og patricia. Til tross for dette lot hun ham snikmyrde i 928. Gjennom ektemaken Alberic I var hun mor til Alberic II, hertug av Spoleto og romernes prins, som utså paver i perioden 932-954 og var far til Octavian som ble pave Johannes XII. Også pave Johannes XIX var hennes etterkommer.

Skal man tro på alt?[rediger | rediger kilde]

Det hersker ingen uenighet om at urett og umoral var knyttet til Marozia og personene i hennes omgivelser. Fortellingene som er overlevert er av en såpass pikant karakter på det seksuelle område at de er blitt ettertrykkelig viderefortalt og utbrodert. Selv om det turde være sannhetsgehalt i det overordnede inntrykk, er det vanskelig å helt vite hvilke elementer som er korrekte.[trenger referanse] Den utenomekteskapelige relasjonen med Marozia som Sergius II skal ha stått i, og om at han skulle ha fått en sønn med henne som senere ble pave Johannes XI, tilbakevises av Catholic Encyclopedia med argumentet at samtidige omdømmer fra respekterte personer om ham fra samtiden ikke stemmer med dette bildet. Men andre kilder tar disse opplysninger for å være sanne, enten alle eller noen av dem.[trenger referanse]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Bruno W. Häuptli: «Marozia» i Biographisch-Bibliographisches Kirchenlexikon (BBKL). Bind 22, Nordhausen 2003, ISBN 3-88309-133-2, sp. 808–811.
  • Chamberlin, E. R. (1969). The Bad Popes. 
  • Williams, George (1998). Papal genealogy, the families and descendants of the popes. 
  • di Carpegna Falconieri, Tommaso (2008), Marozia, in Dizionario biografico degli italiani, 70, pp. 681–685
  • Paola Toscano, Straordinaria e scellerata vita di Marozia che volle farsi imperatrice, Mondadori, 1998. ISBN 9788804436201.
  • Vittoria Calabri, Marco Poli, Intrighi e misfatti. Marozia fra storia e leggenda, Nuova S1, 2012. ISBN 9788889262382.
  • Giovanni Di Capua, Marozia. La pornocrazia pontificia intorno all'anno Mille, Scipioni, 2013. ISBN 9788883640544.