Henric Schartau

Henric Schartau
Født		27. sep. 1757 Malmö S:t Petri församling
Død		3. feb. 1825 (67 år) Lunds domkyrkoförsamling
Beskjeftigelse		Prest, teolog
Utdannet ved		Lunds universitet
Barn		Gustaf Johan Schartau
Nasjonalitet		Sverige
Gravlagt		Norra kyrkogården, Lund
Henric Schartau på Commons

Bronsestatue av Henric Schartau utenfor Lund domkirke. Gjort av Peter Linde 2003.

Henric Schartau (født 27. september 1757 i Malmö, død 3. februar 1825 i Lund) var en svensk evangelisk-luthersk prest.

Biografi

Schartau studerte ved Lunds universitet og avla 1774 filosofi-kandidateksamen. I 1778 ble han magister. I 1780 ble han prestevidd i Kalmar og ble i 1785 andre komminister ved Lund domkirke. 1793 ble han kyrkoherde i Stora Råby forsamling, et embete han hadde frem til sin død. På den bakgrunn ble det i 1937 satt opp et relieff av ham i Stora Råby kirke. Han ble gift med Katarina Elisabet Sommelius i 1786.

Schartau vakte oppmerksomhet med sine strenge og kompromissløse prekener. Han påvirket på den måten flere unge prester, og hans lære spredde seg fremfor alt i Skåne og på den svenske vestkysten – «den schartauanske vekkelsen».

Schartau er begravd på Norra Kirkegård i Lund, og det står en statue av ham ved Lund domkirke. Statuen, laget av Peter Linde, var en gave til domkirkerådet, og den ble tatt imot av Christina Odenberg og avduket i slutten av oktober 2003 av K. G. Hammar. Det har vært planer om en statue gjennom det meste av 1900-tallet.

Synergisme hos Schartau

Det har vært reist synergistiske anklager mot Schartau. Da han gjorde rede for «nådens orden» i Apostolicums 3. trosartikkel, skjer det i henhold til Luthers lille katekisme. Men Schartau skilte mellom «kallet, oppvekkelsen, opplysningen og den nye fødselen», og «salighetens orden» forklarte han med den prosessen hvor mennesket tilegner seg frelsen.

I tillegg til Guds nåde og barmhjertighet, og Kristi fortjeneste, oppgir Schartau også «troen som tilegner seg Guds nåde og Kristi fortjeneste» som årsaker til frelsen (Underwisning i Christendomskunskapen, 315). På den måten blir troen en menneskelig prestasjon og en tredje årsak til saligheten. «Finnes det da ikke noe hos mennesket som gjør at Gud forlater menneskets synder?» spør Schartau (Schartaus andre katekismeforklaring, 650). Og han svarer slik: «Aldeles ikke noe, uten den sanne troen.» Forlatelsen er altså ikke bare grunnet på Jesu forsoning, men også på den utvikling som skjer i mennesket. På den måten blir troen en tredje årsak til frelsen, og Schartau skiller seg fra den lutherske bekjennelsen ved synergisme.

Verker

• Underwisning i Christendomskunskapen (1799)
• Andra katekismeforklaring (1804)
• Försök att i öferensstämmelse med den heliga skrift, i frågor och svar, föreställa den evangeliska Lutherska församlingens lära om nådavalet (1825)
• Utkast till betraktelser öfver vissa stycken af katekesen (1826)
• Frågor hörande till första undervisningen i salighetsläran, jämte vägledning för dem, som skola undervisa (1827)
• Anteckningar, föranledda af åtskilliga ställen i den heliga skrift. (1829)
• Predikningar – 4 bind, (1830–1843)
• Utkast till skriftermål och veckopredikningar I-II, (1832–1847)
• Undervisning i christendomskunskapen för barn (1833)

Litteratur

• Schartau, Henric: Biblisk katekes', Göteborg, Lutherstiftelsens förlag 2002.
• Schartau, Henric: Tretton predikningar, Göteborg, Lutherstiftelsens förlag 1999.
• Lechard Johannesson: Henric Schartaus Biblisk Catheches, (Stockholm 1955)

Eksterne lenker

• ID Story om Henric Schartau
• Schartaus framställning av «Nådens ordning»
• Schartau, Henrik (Schaff-Herzog Encyclopedia of Religious Knowledge)
• Schartau, Henric (Christian Cyclopedia)