Hellehuus de Werenskiold
| Hellehuus de Werenskiold | |||
|---|---|---|---|
 Likkisteplate fra Rakkestad, Norsk Folkemuseum | |||
| Født | 1705 | ||
| Død | 1771 Rakkestad | ||
| Ektefelle | Peter de Seue | ||
| Far | Christian de Werenskiold | ||
| Barn | Werner Nicolai de Seue | ||
| Gravlagt | Rakkestad kirke | ||
| Våpenskjold | |||
 | |||
Hellehuus de Werenskiold (1705-1771) var en norsk adelsdame.
Hun var nest eldste barn til Christian de Werenskiold og Kirstine Cathrine de Mechlenburg. Moren døde i barsel i 1707, og faren var utrøstelig. Han forpaktet bort jordegodset og la selv ut på en lengrevarende reise i Europa. Hellehuus ble sendt til onkelen, amtmann Niels Werenskiold på Hafslund. Her lærte hun både tysk og fransk flytende.[1] 14 år senere vendte faren tilbake og slo seg midlertidig ned på Hafslund.[2]
Ekteskap[rediger | rediger kilde]
Den 30. desember 1729 inngikk Hellehuus ekteskap på Hafslund med offiseren Peter de Seue (1694-1772). De bosatte seg på gården Westby (Vestby) og fikk åtte barn sammen. 1753 ble et sorgens år da gården brant ned. Familien kom seg med nød og neppe ut, og måtte i de etterfølgende år bo i primitive midlertidige husvær og leve av almisser.[3] Hellehuus' arv gikk med i brannen, og det ble derfor senere vanskelig å få ført sønnene frem. Militære karrierer ble redningen.[1]
Hellehuus døde den 19. november 1771 på Westby, 64 år gammel, ektemannen et år senere. De ble begge gravlagt under gulvet i Rakkestad kirke. Under en restaurering i 1875 ble kistene tatt ut og lagt i en fellesgrav på kirkegården. Kisteplatene ble sendt til Riksarkivet.[4] På hennes kisteplate leses:[5]
Hun Vandred Redelig, og Elsked Vid og Ære,
Hun Skiønned vel hvordan Et Mennisk burde være.
Hun Got Ezempel Gav og Sit Kiøn visste om,
At Dyd og Ærbarhed, En Qvinde Züre kan.''
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ a b Werenskjold, Rolf (1999). Slekten Werenskiold - Wærnschiold. Volda: R.F. Werenskjold. s. 35. ISBN 8292090002.
- ^ Runar. Østfold historielag. 1985. s. 148.
- ^ «Rakkestad Avis 1994.08.12». Rakkestad;. 1994. s. 3.
- ^ «Rakkestad Avis 1994.08.12». Rakkestad;. 1994. s. 3.
- ^ Runar. Østfold historielag. 1985. s. 150.