Harald Petersen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Harald Frithjof Petersen
Harald Pettersen.jpg
Født9. februar 1850
Christiania
Død18. mai 1933
Oslo
Ektefelle Karoline Mathilde Jacobsen
Beskjeftigelse Kunstner, tegnelærer
Nasjonalitet Norge
Utmerkelser Kongens fortjenstmedalje

Harald Frithjof Petersen (født 9. februar 1850, død 18. mai 1933) var en norsk maler. Til tross for sitt livslange virke som kunstner og kunstpedagog, huskes han i dag kanskje like mye for sitt bidrag til norsk fjellsport, i det han ble første nordmann som besteg Store Skagastølstind. Han fikk Kongens fortjenstmedalje i gull i 1921.

Bakgrunn og utdannelse[rediger | rediger kilde]

Petersen ble født i Christiania. Foreldrene var Christian Petersen (1817–1885) og Anne Marie Evensen (1823–1880). Faren var lærer ved Den kongelige Tegneskole, og sønnen viste tidlig et kreativt talent. Han var blant annet en dyktig treskjærer. Mange skisser, tegninger og malerier som er bevart fra hans unge år viser en mann med gode tegneferdigheter.

Han fikk sin malerutdannelse hos Johan Fredrik Eckersberg i to år, og fikk også undervisning av sin far. I 1875 ble han innstilt til Statens reisestipend men fikk det ikke. Han kom seg likevel til Paris, og bodde der i ni måneder. Her hospiterte han ved École des Beaux Arts og studerte det franske friluftsmaleriet.

Petersen giftet seg i Kristiania med Karoline Mathilde Jacobsen (1858–1911).

Malervirksomhet[rediger | rediger kilde]

Petersen fikk mange forskjellige oppdrag, blant annet illustrasjoner, møbeldesign og tegning av faner diplomer og plakater.

Men det var som landskapsmaler Petersen kom til sin rett. Han reiste på flere studieturer rundt omkring i Norge og malte utallige landskapsbilder, og dessuten mange portretter. På Høstutstillingen i 1883 fikk han antatt to bilder.

Petersens viktigste innsats var som pedagog. Han var hjelpelærer for elementærklassen ved Den kongelige Tegneskole allerede i 1873, og assistent for sin far samme sted. Han ble ansatt som lærer, og var fra 1884 overlærer i frihånds-, konstruksjons- og perspektivtegning frem til 1920. Frihåndstegningen var hans hovedfag.

Han underviste også ved en rekke andre skoler, blant annet ved Kunstakademiet, Vestheim privatskole, og ved videregående skoler som Aars og Voss, og Gjertsens skole. Videre skrev han flere lærebøker i tegning og fargelære, og oppfant et tegneapparat som fikk flere premier.

Andremann på Storen[rediger | rediger kilde]

Høsten 1876 var Petersen og hørte på et foredrag i Studentersamfundet. Det var Emanuel Mohn som fortalte om sommerens erobring av Store Skagastølstind, der engelskmannen William Cecil Slingsby ble førstebestigeren, og Mohn og føreren Knut Lykken ikke klarte å komme seg til topps. Mohn hadde måttet tåle adskillig kritikk for at han hadde latt en utlending komme først til toppen, og i sitt foredrag fortalte han om hvordan det skjedde. Han hevdet at nordmenn ikke var rede for klatresporten.

Petersen ble provosert av Mohns påstand og bestemte seg for at han skulle bevise at nordmenn ikke sto noe tilbake for utlendinger i norske fjell.

Han prøvde seg allerede sommeren etter, men det gikk dårlig. Han gikk opp fra Skagastølen, men føreren han hadde med sviktet ham allerede på bandet mot Midtmaradalen og han måtte prøve seg alene. I et forsøk på å komme seg over i Mohns skar holdt han på å styrte utfor og måtte gi seg.

Men i 1878 ville han prøve igjen. Han dro opp til Raufjordsheim for å få med seg Knut Lykken, noe han mente var avgjørende for å nå toppen. Han kjente dessuten Lykken som en utmerket fjellfører fra flere reinsjaktturer. Lykken strittet imot i det lengste, men lot seg til slutt overtale til å føre Petersen opp i Mohns skard.

Da de kom et stykke opp på Slingsby-breen, ville ikke tredjemann i laget, Thomas Lystring, mer. Han fikk panikk og måtte tjores til en stein for at han ikke skulle risikere livet ved å prøve å gå ned igjen alene. Lykken fikk Petersen opp til Mohns skar, men nektet å gå et skritt videre, som han gjorde på Slingsbys ekspedisjon. Petersen klatret uten isøks, noe som gjorde videre klatring svært dumdristig. Men med Lykkens anvisninger kunne Petersen følge Slingsbys rute og kom seg alene til toppen. Fra toppen tok han med seg Slingsbys lommetørkle, som var blitt etterlatt to år tidligere.

Lommetørklet sendte han til Slingsby med et brev hvor han beskrev turen. Slingsby, som ønsket Petersen til lykke for hans prestasjon, svarte med en sviende fordømmelse av Knut Lykken. Noen flere klatreekspedisjoner ser det ikke ut til at Petersen gjennomførte. Ved å motbevise Mohns påstand fra 1876, om at nordmenn ikke var modne for tindebestigninger, hadde han sagt sitt.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Norsk kunstnerleksikon, Oslo 19??
  • Norge, den nordlige arena, W. C. Slingsby, norsk utgave ved Jan Schwarzott, Oslo 1998, ISBN 82-504-2076-4
  • Erobringen av Jotunheimen, Helge Giverholt, Oslo 1943