Hans Jonathan
| Hans Jonathan | |||
|---|---|---|---|
| Født | 1784 Saint Croix (Dansk Vestindia) | ||
| Død | 1827 Djúpivogur | ||
| Beskjeftigelse | Militært personell | ||
| Nasjonalitet | Island Dansk Vestindia | ||
| Signatur | |||
 | |||
Hans Jonathan (født 1784 i Frederiksted på St. Croix, Dansk Vestindia, død 1827, Djúpivogur på Island)[1] var en dansk slave fra Jomfruøyene i Karibia. Han skulle senere få mange etterkommere på Island.
Hans mor Emilia Regina – av ghanesisk opphav – var husslave på Constitution Hillplantasjen på Sankt Croix. Faren var hvit, mulgivis generalguvernør Heinrich Ludwig Ernst von Schimmelmann[2][3] – fetter til den stenrike plantasjeeier Ernst Heinrich von Schimmelmann. Forfatter av boken Hans Jonathan: Manden som stjal sig selv, Gísli Pálsson, mener at faren kunne være den dansk-amerikanske organist og komponist Hans Gram (1754–1804).[4]
Til København[rediger | rediger kilde]
I 1788 ble Hans Jonathan sendt til Schimmelmanns husholdning i Danmark, hvor moren var ankommet et par år tidligere. Her hadde han en viss status og ble behandlet godt, inntil herr Schimmelmann døde og enken Henriette Cathrine Schäffer tok over styret av huset i Amaliegade. Hun behandlet Hans Jonathan – som hun kalte mulatten – så dårlig at han i 1801 stakk av hjemmefra. Han lot seg verve som frivillig på et av de danske krigsskipene under slaget på reden, og som takk for innsatsen, fikk han beseglet sin frihet av kronprinsen,[5] hvilket fru Schimmelmann ikke ville godta. Hun gikk til politimesteren med en skriftlig klage, hvori hun også anklaget Hans Jonathan for tyveri. Bevisene var derimot tynne, så Hans Jonathan forble foreløbig en fri mann.
Rettssak[rediger | rediger kilde]
Enkefruen ga seg dog ikke så lett. For å få sin rettmessige slave tilbake, fikk hun ham etterlyst, og satte kongens fogd på ham til et sivilt søksmål i retten.[2] I saken Generalmajorinde Henriette de Schimmelmann contra mulatten Hans Jonathan 1802, hevdet Hans Jonathans advokat, Algreen-Ussing, at selv om slavehold var tillatt i Dansk Vestindien, var det ikke tillatt i Danmark, og følgelig kunne Hans Jonathan ikke holdes som slave.[6] Den 31. mars 1802 dømte allikevel den nylig utnevnte dommer Anders Sandøe Ørsted ham og moren til å sendes tilbake til Vestindien.
Island[rediger | rediger kilde]
Etter dommen forsvant Hans Jonathan sporløst, og dukket først opp noen år senere i Djúpivogur, en liten dansk handelsstasjon på det østlige Island. Her blir han nevnt i den norske kartograf Hans Frisaks dagbøker fra årene 1810–15, hvor Frisak hyrer ham som lokalguide.[6]
I februar 1820 giftet han seg med Katrín Antoníusdóttir og slo seg ned på gården Borgargarður, utenfor de danske myndighetenes rekkevidde. Paret fikk sammen tre barn, hvorav to nådde voksen alder. I alt har de to barna ca. 500 etterkommere på Island.[3]
Hans Jonathan døde 43 år gammel i 1827.
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ Saga Hans Jónatans 1784-1827, timarit.is. Besøkt 21. juli 2014
- ^ a b Greiner, Kim: Dansk Vestindien før og nu. Besøkt 21. juli 2014
- ^ a b «Computational reconstruction of Hans Jonatan’s genome, eurotast.eu. Besøkt 21. juli 2014». Arkivert fra originalen 21. april 2014. Besøkt 26. juli 2014.
- ^ Gudrun Marie Schmidt (12. mars 2017). «Husslaven, der stjal sig selv». politiken.dk. Besøkt 12. mars 2017.
- ^ Den standhaftigste løgn, information.dk. Besøkt 26. juli 2014
- ^ a b Naum, Magdalena et al.: Scandinavian Colonialism and the Rise of Modernity: Small Time Agents in a Global Arena, New York, 2013, s. 45–47