Han Yangling

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Han Yangling sett fra sør
Han Jingdi - Han-dynastiets fjerde keiser
Kart over keiser Jingdis grav i Han Yangling. De grønne linjene rundt gravpyramiden symboliserer de langsmale gropene med keramikkfigurer og andre levninger.
Jingdsi-mausoleet
Keiserinne Wang Zhis mausoleum

Han Yangling (kinesisk: 汉阳陵, pinyin: Hàn Yánglíng) er et gravkompleks 20 km nord for Xi'an i Kina fra Handynastiet (206 f.Kr.-220). Her er keiser Han Jingdi sammen med keiserinne Wang begravde. Han Yangling er den best bevarte av Handynastiets samtlige keisergraver. Utgravningene ved mausoleet er siden 2006 å skue i et spektakulært underjordisk museum.

Mausoleumskomplekset ligger i bydistriktet Weicheng i byprefekturet Xianyang i provinsen Shaanxi.

Historie[rediger | rediger kilde]

Handynastiet er det andre av Kinas keiserdynastier, og et av de mest fremgangsrike. Handynastiet fulgte etter Qindynastiet (221 f.Kr.-206 f.Kr.) som ble grunnlagt av Kinas første keiser Qin Shi Huangdi. Qin Shi Huangdis mausoleum er et av verdenshistoriens største og mest påkostede gravkomplekser som blant meget annet også inneholder den kjente Terracottahæren. Sannsynligvis påvirket Qin Shi Huangdis mausoleum mange av Handynastiets keisere til også de å bygge store og påkostede gravkomplekser.[1] I pakt med Handynastiets begravelsesssystem skulle hver keiser påbegynne byggingen av sin grav ett år etter at hhadde an tiltrådt embedet, of under resten av sin livstid anvende en tredjedel av statens skatteinntekter til oppførelsen av sin grav.[2]

Keisere Jingdi regjerte Handynastiet fra 157 f.Kr. frem til sin død 141 f.Kr. og ble begravd i Han Yangling.[3] Byggingen av Han Yangling ble påbegynt i 153 f.Kr.[4]

Utførelse[rediger | rediger kilde]

Han Yangling ligger 20 km rett nord for det sentrale Xi'an og er den mest østlige graven av et perlebånd bestående av ni keisergraver fra Handynastiets tid, rett nord for Weifloden.[5]

Keiserens gravkammer er under en jordpyramide med flat topp. Pyramidens base er omlag 170 ganger 170 meter. Utenfor keiserens gravpyramide der det 81[6][7] eller 86[1][4] langsmale groper rettet radialt ut fra pyramiden. Lengden på gropene varierer fra fire meter opp til over hundre meter. I 1990 gravde arkeologer ut ti av disse gropene.

Gropene er utformet som sluttede trekasser med dører og teglgulv. I gropene ble det funnet tusentalls med keramikkfigurer forestillende tjenestefolk og dyr. Man fant også hestevogner, våpen, keramikkskåler og hverdagslige fornødenheter. Jamført med Terrakottahæren er figurene i Han Yangling mindre, og det er også store mengder kvinnelige figurer. Figurene hadde opprinnelig armer av tre og silkeklær som for det meste i dag er helt forråtnet.

Keiserens underjordiske gravkammer er ennå (2018) ikke ikke utgravd, men med stor sannsynlighet er det tidligere blitt utplyndret. Det underjordiske kammeret til keiserens grav har innganger fra fire sider i formen av det kinesiske tegnet 亞 ().

Han Yangling er den best bevarte av Handynastiets alle keisergraver.[1][2][4][6]

Gravkomplekset opptar et areal av 20 kvadratkilometer og omfatter utover keiseren og keiserinnens graver også en stor mengde graver til høye tjenestemenn.

Keisergraven var omsluttet av en høy mur med fire store porter mor de fire verdensretninger. En 110 meter bred prosesjonsvei anslutter mot keisergravens østre port.

Keiserinne Wangs grav er noen hundre meter øst for keiser Jingdis grav og nord for prosesjonsveien. Keiserinnens grav er i mindre skala men med lignende utførelse med en gravpyramide omgitt av murer med porter. Keiserinnens gravpyramide er idag drøyt 24 meter høy och arkeologene har funnet 31 gravgroper utenfor pyramiden.[4][6]

Han Yangling-museet[rediger | rediger kilde]

I nærområdet rundt keiser Jingdis grav er Han Yangling Museum oppdelt på forskjellige utstillinger hvori også inngår et underjordisk museum. Det underjordiske museet åpnet i 2006 og opptar 7 850 kvadratmeter. I det underjordiske museet vises de ti utgravde gropene på østre side av keiserens gravpyramide.[4] Museet er det første underjordiske museet i verden med avansert teknologisk verneutstyr for levningene. Det underjordiske museet består av glasstunneler som muliggjør at temperaturen og luftfuktigheten kan separeres mellom besøksrommene og utgravningene.[7] Museet viser også store mengder funn som er blitt utgravd omkring keisergraven og nærliggrnde graver.

Han Yangling er arkeologenes største informasjonskilde for begravelsesskikker og sivilisasjon fra Handynastiet.

Utgravningene omkring østre og søndre port til keisergraven er også åpne for besøk. Museet har fått flere nasjonale utmerkelser, såsom najonalt arkeologisk sted, AAAA nasjonal turistattraksjon og topp 83 av Kinas nasjonale museer.[6]

Verdens eldste te[rediger | rediger kilde]

I Han Yangling har man funnet verdens eldste finn av te. Denne te er datert til omlag 141 f.Kr.. Funnet viser at det fantes en utviklet te-kultur blant Kinas keisere under Handynastiet.[8]

Galleri[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c «Tombs & Politics in Early Han China» (engelsk). Dissertation Reviews. 2014. Besøkt 6. desember 2014. 
  2. ^ a b «How Tang Tri-color Simplified Imperial Burials» (html) (engelsk). 人民, People's Daily. Besøkt 15. november 2014. 
  3. ^ «Persons in Chinese History - Han Jingdi 漢景帝 Liu Qi 劉啟» (html) (engelsk). CHINAKNOWLEDGE. Besøkt 3. desember 2014. 
  4. ^ a b c d e «Yangling Mausoleum of Han Dynasty (Hanyangling)» (engelsk). The People’s Government of Shaanxi Province. 2013. Arkivert fra originalen (html) 14. august 2014. Besøkt 6. desember 2014. 
  5. ^ «Mätningar och observationer i Google Earth, Krister Blomberg (2014)» (Mjukvara). Besøkt 30. oktober 2014. 
  6. ^ a b c d «Informationstavla vid Han Yangling» (Bild) (engelsk). Besøkt 5. desember 2014. 
  7. ^ a b «he Protection Hall of Burial Pit» (engelsk). HANYANGLING MUSEUM. Arkivert fra originalen 22. mai 2015. Besøkt 6. desember 2014. 
  8. ^ «Archaeologists Find World’s Oldest Tea in the Tomb of a Han Dynasty Emperor» (engelsk). Smithsonian.com. Besøkt 7. november 2016. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]