Gyllen fallskjerm

«Gyllen fallskjerm» er en kontraktfestet avtale mellom en bedrift og en ansatt, vanligvis en toppleder, som spesifiserer økonomisk kompensasjon dersom hen må forlate sin stilling. Enkelte ganger vil det være krav om at spesielle vilkår må være oppfylt, vanligvis endringer i eierskap av bedriften, for at den gylne fallskjermen skal utløses. Ofte stilles det imidlertid ikke særskilte betingelser ved årsaken til fratredelsen.

De som tilbyr gylne fallskjermer argumenterer med at de tjener flere formål:

1. Det blir enklere å tiltrekke seg og beholde ledere, spesielt i virksomheter der fusjoner forekommer ofte.
2. Det hjelper lederen i å opptre objektivt i forbindelse med bedriftsovertakelser.
3. Det kan hindre uønskede overtakelser ved at kostnadene blir høye.

Motstandere av gylne fallskjermer besvarer dette med:

1. Det er en fare for oppsigelse i alle stillinger, og ledere er allerede godt lønnet
2. Ledere har allerede et betrodd ansvar i virksomheten, og skulle ikke behøve ekstra insentiver for å holde seg objektive.
3. Kostnaden ved gylne fallskjermer utgjør bare en liten prosentandel av overtakelseskostnadene.

Den første kjente bruken av uttrykket «gyllen fallskjerm» daterer seg til 1961, da kreditorer forsøkte å frata Howard Hughes kontrollen i Trans World Airlines (TWA). Kreditorene tilbød Charles C. Tillinghast Jr. en arbeidskontrakt – kalt en gyllen fallskjerm med referanse til beskyttelsen en fallskjerm representerer – med vern mot en temmelig sikker avskjed dersom den anerkjente piloten Howard Hughes skulle klare å opprettholde kontrollen i TWA.

Bruken av gylne fallskjermer økte kraftig på 1980-tallet, som en reaksjon på den store økningen i overtakelser og fusjoner. I Norge kom uttrykket i vanlig bruk rundt 1990.

Ifølge en studie fra 2006 utført av Hay Group, har franske ledere de største gylne fallskjermene i Europa, mens de franske lederlønningene ligger på det europeiske gjennomsnittet.

Gylne fallskjermer i Norge

Fra 1990 til 2006 ble nærmere 40 avtaler om gylne fallskjermer utløst i Norge. De tre mest lukrative sluttpakkene har gått til:

1. Kjell Almskog som måtte forlate et Kværner i dyp krise i 2001. Dagens Næringsliv har beregnet verdien av sluttpakken og pensjonen til å være 78 millioner kroner.
2. Jens P. Heyerdahl forlot Orkla etter å ha tapt maktkampen mot Stein Erik Hagen i 2000. Sluttpakken hadde en verdi på ca. 42 millioner kroner.
3. Harald Norvik fikk en sluttpakke verd over 28 millioner kroner etter sin avgang fra Statoil i 1999. Etter massiv kritikk sa han fra seg deler av sluttpakken.