Grinda vannverk

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Grinda vannverk
Grinda vannverk
Beliggenhet:Grindavatnet, Hogstad, Hommersåk.,
Sandnes kommune
Type:vannverk
Oppført:1942 - 1944 (1942 - 1944)
Oppført av:Die Wehrmacht
Bygningsmaterialer:Mur, jordvoller, innsprengt i fjell, jern og rør, armering og betong
I bruk:1944-1974
Tilstand:Intakt
Åpen for offentligheten:Ja

Grinda vannverk
58°53′44″N 5°51′51″ØKoordinater: 58°53′44″N 5°51′51″Ø

Koordinater: 58°53′43,9″N 5°51′51,3″Ø{{#coordinates:}}: kan ikke har mer enn én primærtagg per sideGrinda vannverk også kalt for Grina vannverk er et nedlagt vannverk som ligger i bydelen Riska i Sandnes kommune. Grindavatnet og Lomstjørna var vannkilden i verket, som forsynte både Sandnes, Sola og Forus med vann. Grindavatnet ble nedlagt som drikkevannsforsyning rundt 1974. Vannverket ble bygd av tyskerne under andre verdenskrig. Arbeidet ble utført av utkommanderte og frivillige nordmenn som arbeidet mot god betaling. Det var norske anleggsfirma som sto for arbeidet. Hensikten med vannverket var å sikre vannforsyningen til Sola flyplass og de tyske forlegninger

Vannverket som kulturminne[rediger | rediger kilde]

Grinda vannverk har ikke vært i bruk siden rundt 1974. I dag er vannverket et kulturminne fra krigstiden og ligger i et vakkert og idyllisk turområde. Vannverket ligger langs første del av turen til Storberget.[1] Store deler av turen går på den gamle anleggsveien opp til lomstjern. Langs stien ser vi tydelige spor fra arbeidet med det tyske vannverket fra andre verdenskrig. Både bassengbygninen og Grindatunnelen er åpen og er i god stand.

Historikk[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Da tyskerne okkuperte Norge i 1940, var Sola flyplass et av tyskernes første okkupasjonsmål. Tyskerne vurderte Sola, Stavanger og området omkring som strategisk viktige. Flyplassen ble invadert av okkupasjonsmakten, som tok den i bruk som militær flyplass. Sola var en av okkupasjonsmaktens viktigste flybaser. Flyplassen var nyåpnet tre år tidligere og var derfor en meget moderne flyplass. Dessuten var der fine forhold for en tidsmessig god sjøflyhavn. Flyplassen var under stor utvikling og det ble også anlagt flyplass på Forus. Flyplassen var strategisk viktig for en eventuell tysk invasjon av de britiske øyer. Tyskerne la store planer om å bygge vannverk ved Grindavatnet, for å sikre vannforsyningen til sola flyplass og de tyske forlegninger. Vannet trengte de både til bruk som drikkevann, og som brannvern. Tyskernes invasjon i 1940 førte til at det ble stasjonert store enheter med militært personell og utstyr i Sandnes - og Sola- området. Det hastet derfor med å skaffe tilstrekkelige vannmengder til de tyske forlegninger. Tyskerne koblet seg på det tidligere vannverket, men planla allerede eget vannverk ved Grindavatnet og Lomstjern i 1941. Vannet var av ypperlig kvalitet og nedslagsfeltet var jomfruelig. En omfattende planlegging ble satt i verk, noe tyskerne kunne. Det ble arbeidet parallelt på alle stedet samtidig. Tyskerne hadde hastverk og de var enerådende. Det var ingen diskusjon og forhandlinger med grunneiere eller med de som hadde vannrettigheter.


Byggingen av Grinda Vannverk[rediger | rediger kilde]

Selve byggearbeidet tok til høsten 1942 og varte til våren 1944. Det var Die Wehrmacht som var byggherre for anlegget, og utføringen ble gitt til et firma fra Hillevåg. De fikk oppdraget med å bygge det omfattende vannverket. Tyskerne ville nok ha kompetente fagfolk til å drive og organisere et så omfattende og komplekst arbeid. Det var en fra Stavanger som hadde oppsynet og det daglige ansvaret for anlegget.

Arbeidet var det frivillige og utkommanderte menn som sto for. De lokale entreprenørene hadde innleid arbeidsledige og utkommanderte mannskaper, og mange var nødt til å arbeide for å kunne tjene penger til livets opphold. Det var opptil 100 om gangen med på byggingen. Det var mange som var fra bygda, altså Hommersåk. I tillegg til folk fra distriktet ble det også hentet hjelp fra hele sør- og Østlandet. Det var norske anleggsfirma som koordinerte mens tyskerne ga god betaling. Et av firmaene var “Aarrestad O Bjelland.” som tok seg av veien og utskyting av feste til demningen i nedre Lomstjern.

Alt arbeid ble utført med et minimum av hjelpemidler og det meste foregikk for hånd. De eneste motoriserte hjelpemidler var luftkompressor, håndholdte lufthammere, noen ganske få lastebiler og vinsj spell til taubaner. I tillegg ble luftkompressor og lufthammerne kun brukt til tunneldrift. Alt annet boring av fjell og stein foregikk for hånd.  Mesteparten av transporten foregikk med hest og taubane. Det har nok vært tungt å bygge det omfattende vannverket, som både har utsprengt tunnel, demninger og lange rør under bakken.

Det ble også bygget basseng bygning med rense- og trykkreduksjons anlegg.


Tunnelen[rediger | rediger kilde]

På stein opp til Grindavatnet kan en på høyre siden av veien finne tunnelinnslaget. Her går rørgatene inn til selve Grindavatnet. Tunnelinnslaget ligger i Stokkhammarskaret, noen hundre meter fra Bassenget. Innvendig er tunnelen romslig og slett, vel 2,5 meter i diameter og er 278 meter lang. I tunnelen ligger vannrørene åpent og på ramper slik at de ligger klart fra tunnel gulvet. Det smale røret leder vann fra nedre Lomstjern, mens det brede fører vannet ut igjen fra Grindavatnet. Rampene er støpt og forskalt rundt rørene. Det ble brukt krakker til understøtte.

Det var nok et omfattende og krevende arbeid med å sprenge ut en omtrent 300 meter lang tunnel. Det ble arbeidet på to skift. Første skift rensket tunnelen for sprengt stein. Andre skift boret og sprengte like før de gikk hjem for natten. I løpet av natten forsvant nemlig sprengnings røken på naturlig måte. Morgenen etter ble luften i tunnelen nøye målt, om den var ren nok til å gå inn i Spregningsbasen Nilsen var en toppkvalifisert mann. Detoneringen foregikk med vanlig lunte av forskjellige lengder som en tente for hånd. Det var seksten hull, 4x4 ladninger for hver sprengning. Det ble brukt vanlig gummidynamitt.

Steinmassen fra denne utsprengte tunnelen ble fraktet på “jernbaneskinner” ut av tunnelen og videre med taubane ned til bassenget. Her ble massen bl.a. brukt til bygging av bassenget og til fyllmasse over rørgatene, samt utjevningsmasse. Noe av overskuddsmassen ble også tippet i skråningen utenfor tunnelen. Massen ble dratt ut på skinner ved hjelp av en vinsj. Det var en Olsen fra bygda som passet på vinsjen. ved inngangen ble det også støpt trapp og det ble hevet omlag en meter.


Sjakthuset[rediger | rediger kilde]

Vel oppe ved Grindavatnet kan en se Sjakthuset, som er bygget over en 10,5 meter dyp sjakt ned i selve tunnelen. Sjakten består av betongvegger og ligger i kort avstand fra vanninntaket i Grindavatnet. Her er starten på rørgaten og tunnelen er stengt igjen av en tykk betongvegg. Her er også ventilene for åpning og stenging av rør. Fra betongveggen går tunnelen inn under vannoverflaten. Siste del ble sprengt av dykkere. Under byggearbeidene brukte man også sjakten til å frakte opp steinmasser fra tunnelen. Selve Sjakthuset ble mulig bygd i ettertid. Men egentlig var den beregnet som adkomst til rørene og ventilene i tunnelen. Steinmassene fra sjakt og tunnel samt øvre del av tunnelen som gikk inn under vannet ble fraktet opp med heis. Her var det flere fra Sirdalen som arbeidet. Like ved sjakthuset, og nede ved vannkanten ser vi en hau av massene som ble fraktet opp og til haugen ved vannkanten.

Ulykken ved Sjakthuset[rediger | rediger kilde]

Kommer

Bassenget[rediger | rediger kilde]

Noen hundre meter nedenfor selve Grindavatnet ligger Bassenget. Hit ble vannet ført gjennom et 8” stålrør. Bassenget ble anlagt i 1943, og fungerer som et rense- og trykkreduksjons anlegg. Det er støpt i betong hvorav det meste ligger under bakkenivå. Det er dekket med stein fra tunnelen og med torv. Det ble godt kamuflert for å ikke bli oppdaget fra luften, det for å forhindre bombing av det viktige anlegget for vannforsyningen. Bygningen inneholder både trykkreduksjons- og filtrering basseng. Det er 2 små og 3 store vannbasseng, hvor et består av en type labyrint. Bassengene er rundt 4-5 meter dype. Vannet ble filtrert gjennom knust marmor, noe av grusen ligger igjen. Innvendig var det meget forseggjort. Tyskerne var tydeligvis nøye med hvordan det så ut og at det fungerte som best. Det ble flislagte på både vegger og gulv, vegger og tak ble også hvitkalket. I tillegg ble det bygd mur på utsiden av stein, kilt av svenske steinhuggere. Like ved rensestasjonen ligger restene av kontoret og det gamle dynamittlageret. En kan også se festene fra den tidligere taubanen.  Videre fra Bassenget går vannet videre i 10” stålrør under bakken.

Rørgatene[rediger | rediger kilde]

Fra bassenget går rørene nedover langs bekken, forså svinger de ut på jordet. Der kan en se fundament som tyskerne bygde under rørledningene. Disse fundamentene gjorde at rørene gikk jevnere nedover. Her kan en også se rester fra jernbanen. Gjennom krevende og slitsomme anleggsøkter. I to krigsår, kom relativt omfattende vannverksin- stallasjoner på plass. Ka- pastiteten var beregnet til 800 000 m3 vann pr. år. dvs. en kapasitet tilstrek- kelig for 4 000-5 000 per- soner. Rørene oppe ved grinda vannverk ble transportert på plass av to bæregjenger fra Stavanger. Det var fire mann i hver gjeng. Rørene ble forsøkt transportert av en heller dårlig hest. Det var for bratt opp bakkene fra Bassengbygningen. Fra Grinavatnet ble det anlagt 5 180 meter trerør og 4 780 meter stålrør. Jernrørene fra Grindavatnet ble koblet på trerør fra den gamle vannforsyningen fra Fjogstadvatnet. Disse rørene gikk til et pumpehus på Trones. Videre ble det gravd groper med trerør. Disse gikk i to retninger, et rør mot Forus og et mot Sola. Trerørene var satt sammen av staver, surret sammen med stålarmering, utvendig ble det påført tjære. Muffene var også av tre, men pakningene var av tau, drevet inn i muffene. Stål var mangelvare under krigen og ble derfor bare benyttet på spesielle strekninger, bl.a. gjennom Sandnes sentrum og oppe ved Grinda vannverk. Stålrørene ble stort sett sveiset sammen. Der det ble benyttet muffe, ble tau brukt som pakninger pga. blymangel. Den samlede lengden på disse grøftene, var 36 km, så mange arbeidstimer ble lagt ned i dette arbeidet. Da Grinda vannverk var fullført, fikk ikke private hus koble seg til. Slike tilkoblinger ble likevel gjort i det skjulte. Tyskerne viste forståelse overfor grunneiere som hadde fått vannledningen anlagt over eiendommene sine, og tillot derfor disse å koble bygningene sine til ledningen.

Lomstjern[rediger | rediger kilde]

Stien fra bassenget fører oss også mot Storaberget, hvor man fremdeles kan se restene av en bygdeborg fra folkevandringstiden. Her ligger også Lomstjern, som ble demmet opp som et reserve basseng for vannforsyningen fra Grindavatnet. Lomstjern er den øverste og sydligste av vannkildene og ligger omkring 240 meter over havet. Vannet er demmet opp snaut 2 meter ved utløpet til Fløysvik. I tillegg er det en demning med damluke i nordvestre ende. Her ble vannet ført videre via en kanal til et kunstig oppdemmet Lomsvann, også kalt for nedre Lomstjørn.

Demningene i lomstjern er forskalt og støpt i betong, og ble anlagt i 1943, damluken var ferdigstøpt den 2. nov 1943. Damluken ble brukt til å kontrollere vannstanden og opprettholde trykket i nedre lomstjern. I innløpet til damluken er det også anlagt mur på hver side. Demningen har innebygd overvannsrenne som fører vannet videre ned i en

Stallen[rediger | rediger kilde]

Kommer

Nedre Lomstjern[rediger | rediger kilde]

Kommer

Taubanen[rediger | rediger kilde]

Kommer

Grinda vannverk etter krigen[rediger | rediger kilde]

Etter den tyske kapitulasjonen i 1945, overtok norske militære myndigheter vannverket. I perioden 1945-1960 ble ca. 200 sivile abonnenter tilknyttet dette vannverk. På grunn av den dårlige kvaliteten på materialer som vannverket var bygget av, forfalt Grinda vannverk. Trerørene råtnet, og stålarmeringen rundt disse korroderte. I sola kommune ble vannforsyningene stadig oppgradert. På grunn av trykkforholdene stanset kommunen sommeren 1967 vanntilførselen fra Grinda vannverk. Siden den tid har Sola kommunen kjøpt vann kun fra det interkommunale vannverket IVAR. Grindavatnet ble lagt ned som drikkevannsforsyning rundt 1974.

Referanser[rediger | rediger kilde]

Kilder[rediger | rediger kilde]

  • Forslag til turer i Riskaområdet av Sverre Olav Berge utgitt av Riska Bydelsutvalg (1991) [Hovedkilde]
  • Dokumenter av Sverre Olav Berge
  • Filmen fra turen med William Cederstrøm – Film av Oddmar Haugen 1995
  • Landssvikarkivet
  • Riska under den 2. verdenskrig 1940-1945, utgitt av Riskaposten (1993)
  • Riska nå igjen – redigert av Enok Lauvås, utgitt av Riska historielag
  • Riska i Krig – redigert av Brit Sissel Todnem, utgitt av Riska historielag (Merk noe Feil)

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]