Granma

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk

«Granma» er en yacht / lystbåt på 60 fot. Fidel Castro kjøpte båten i 1956 av en nordamerikansk pensjonist mens han og andre medlemmer av 26. juli-bevegelsen var i eksil i Mexico. Hensikten var å få et fartøy som kunne frakte de revolusjonære over til Cuba der de aktet å styrte diktatoren Fulgencio Batista.

Planen[rediger | rediger kilde]

Den opprinnelige planen for Granmas ankomst til provinsen Oriente på Øst-Cuba, kan deles inn i fire faser. I første fase skulle de revolusjonære på Granma 30. november 1958 slå seg sammen med Celia Sánchez, Crescencio Perez og vel 100 mann som ventet på dem i nærheten av kystbyen Niguero. I neste fase skulle de – under ledelse av Fidel Castro – angripe garnisonen i Bayamo. Dette for å forhindre at troppeforsterkninger ble sendt fra Bayamo til Santiago de Cuba der Frank Pais samme dag – 30. november – skulle iverksette et opprør (se kart [1]). I tredje fase skulle de revolusjonære seierherrene fra Bayamo slå seg sammen med Frank Pais gruppe i Santiago de Cuba og erobre også denne byen.[1]

I fjerde og siste fase satset man på at befolkningen i Oriente ville gjøre opprør, at dette ville smitte over til resten av landet og til slutt feie Fulgencio Batista ut av presidentembetet.

Overfarten til Cuba[rediger | rediger kilde]

Ruten som «Granma» reiste fra Tuxpan til Playa Las Coloradas.

Granma var i dårlig stand. Motorene var nedslitte og gjorde at båten ikke kunne oppnå toppfart. I tillegg kunne radioen ombord bare motta og ikke sende, og gjorde det umulig for besetningen å holde kontakt med sine revolusjonære kontakter på Cuba.

Da båten la ut fra Veracruz 25. november 1956 var den fullstendig overfylt. Granma var beregnet for 12 personer, men hele 82 mennesker var om bord og i tillegg kom våpen, ammunisjon, diverse utstyr og noe proviant. Som ikke det var ille nok, inneholdt tankene 4500 liter drivstoff, og det var ikke nok til å ta dem over til det sørøstlige Cuba. Derfor var de tvunget til å lagre 7500 liter drivstoff i kanner på dekk (Matthews, 1961).

  • «Avreisen skjedde i hui og hast, for å unngå å bli tatt av meksikanske myndigheter. . . . . Alt syntes imidlertid å gå galt. Planen var at medlemmer av 26. juli-bevegelsen i Santiago de Cuba skulle gjøre opprør 30. november, dagen da Fidel Castro og hans gruppe skulle være kommet i land.» (Matthews, 1961).

Det kom et opprør i Santiago 30. november i regi av 26. juli-bevegelsens leder i provinsen Oriente, Frank Pais, men på dette tidspunktet var Granma langt til havs. Dårlig vær og manglende navigasjonskunnskaper var en del av årsaken.

Ankomsten[rediger | rediger kilde]

Granma fikk først landkjenning 2. desember 1956, men det skjedde ikke i Niguero (se kart [2]) der Celia Sánchez fortsatt ventet på dem med lastebiler, jeep’er, våpen og en styrkte på vel 50 mann. Sammen med seg hadde hun også den «fredsløse» Crescencio Perez og hans styrke på 40-50 mann. Det Celia og Crescencio ikke visste, var at Granma var blitt oppdaget og beskutt av Batistas helikoptre, og at geriljasoldatene om bord var blitt tvunget i land i Las Coloradas, mange mil sør om Niguero.

Det nye landingsområdet var en uframkommelig mangrovesump. På grunn av lasten stakk Granma så dypt at hun ikke kunne manøvreres helt inn til land. Castros folk måtte derfor losse det de kunne fra henne mens de stod med sjøvann helt opp til brystet. Derfor fikk de bare med seg en brøkdel av våpnene og utstyret som de hadde ombord.

Den 5. desember 1956 og etter nok en slitsom mars i ly av nattemørket blir de angitt av en lokal veiviser, og de utslitte geriljasoldatene blir omringet av Batistas soldater ved Alegría de Pío, like øst om Las Coloradas (se kart [3] og les Che Guevaras beretning om overfallet [4]). I alt tre geriljasoldater blir drept i dette bakholdet [5]. De øvrige spres for alle vinder i ulike grupper, stort sett uten å ha kontakt med hverandre.

Noen grupper er heldige og møter liten motstand mens andre igjen utslettes av Batistas soldater.[2] I de påfølgende timer og dager mister mange livet i trefninger. Et fåtall tas til fange, herunder også Fidel Castros nestkommanderende, Juan Manuel Márquez, som blir henrettet like etter tilfangetakelsen. En annen av de drepte er Antonio López som bidro til at Che Guevara og Fidel Castro ble kjent med hverandre i Mexico. De gjenlevende samles til slutt i tre grupper som setter kursen for Sierre Maestra. De tre gruppene ledes av Fidel Castro, Raúl Castro og Juan Almeida.

På veien inn i Sierra Maestra får de god hjelp av nettverket av småbønder som Frank Pais og Celia Sánchez har organisert. Den 16. desember 1956 ankommer Fidel Castros gruppe det avtalte møtestedet, farmen Cinco Palmas i Sierra Maestra. Den 18. desember ankommer Raúl Castros gruppe og 21. desember ankommer Juan Almeidas gruppe som i tillegg er blitt forsterket av fem småbønder som ønsker å delta i geriljaen.

Av de 82 som hadde vært ombord på Granma, er bare 12 tilbake: Fidel Castro, Efigenio Almejeiros, Raúl Castro, Ciro Redondo, Camilo Cienfuegos, Julio Díaz, Calixto García, Che Guevara (såret), Luis Crespo, Jose Ponce, Juan Almeida og Universo Sanchez.

Museum og provins[rediger | rediger kilde]

Granma er i dag restaurert og står på revolusjonsmuseet i Havanna (Museo de la Revolución). Området i provinsen Oriente der Granma fikk landkjenning, ble etter revolusjonen omdøpt til provinsen Granma.

Fotnoter[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Planen hadde med andre ord likhetstrekk med planen Fidel Castro la for angrepet på Moncada i 1953. Også den gangen var det viktig å knekke garnisonen i Bayamo for å kunne lykkes i angrepet på Moncada-basen i Santiago de Cuba
  2. ^ Fidel Castros egen gruppe på tre mann tvinges til å skule seg i en sukkerrør-åker i fem dager uten vann og mat. Noe væske og energi fikk de imidlertid i seg ved å tygge sukkerrør.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Matthews, Herbert L. (1961) The Cuban Story, George Braziller, New York (Matthews var journalist i New York Times, oppholdt seg på Cuba under revolusjonen og har skrevet mange artikler fra denne epoken)

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]