Grafisk semiologi

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk

Grafisk semiologi er en metode som gjør bruk av visuelle variabler i tre persepsjonsnivåer.

Semiologi brukes innen språkvitenskapen om læren om tegn. Med grafikk mener vi i denne sammenheng et system med regler og redskaper for bildeframstilling (grafikk kommer av det greske ordet grafein = tegne).

Redskapene er de visuelle variablene og reglene for bruken av dem. Grafisk semiologi begrenser seg ikke til kart, men grafisk semiologi kan også forstås som læren om karttegn. Kartografen Jacques Bertin var den første som forklarte visuelle variabler og de tre persepsjonsnivåene: (1) lesekart, (2) sebare kart og (3) kommuniserbare kart.[1]

Bertins bok ble opprinnelig skrevet på fransk, men ble i 1981 oversatt til engelsk. Han ble i 1993 tildelt en pris av International Cartographic Association (ICA) for denne boken. Bertins system av grafiske variabler ble opprinnelig knyttet til statiske kart, men det har siden vist seg at en utvidelse til dynamiske kart er holdbar.

Mot slutten av 1980-tallet ble teoriene til Bertin alminnelig kjent utenfor Frankrike og geograf Axel Baudouin introduserte Bertins teorier i kartografiundervisningen i Norge.

Visuelle variabler[rediger | rediger kilde]

Bertin beskriver åtte visuelle variabler:

  1. planets x-koordinat
  2. planets y-koordinat
  3. størrelse
  4. gråverdi
  5. korning
  6. fargetone
  7. retning
  8. form

De to første visuelle variablene definerer posisjonen i planet. De øvrige seks variablene kan best forklares ved å hevde at de visuelle variablene er ortogonale. En kan endre en av de visuelle variablene uten at endringen forplanter seg til de andre visuelle variablene.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Jacques Bertin: Graphics and Graphic Information Processing. Walter de Gruyter, Berlin, New York 1981.

Litteratur[rediger | rediger kilde]