Giuliano di Lorenzo de' Medici

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Portrett av Giuliano; malt av Rafael.

Giuliano di Lorenzo de' Medici (født 12. mars 1479 i Firenze; død 17. mars 1516 i Fiesole) var den tredje av Lorenzo il Magnificos sønner, etter Piero di Lorenzo de' Medici og Giovanni de' Medici. Fra 1515 var han hertug av Nemours.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Barndom og ungdomstid[rediger | rediger kilde]

Giuliano ble født i tiden etter Pazzi-sammensvergelsen og under den derpå følgende krig. Han fikk navn etter sin den 26. april 1478 myrdede onkel Giuliano di Piero de' Medici.

Et av hans fars verker, «Rappresentazione di San Giovanni e Paolo», gir et inntrykk av miljøet der sønnen vokste opp.

Giuliano de' Medici som barn, av Domenico Ghirlandaio.

Den 17. februar 1491 ble Giuliano de' Medici opptatt i Compagnia del Vangelista, en av fødebyens fraterniteter.[1]

Medicienes landflyktighet (1494–1512)[rediger | rediger kilde]

Giulianos eldste bror Piero var etter faren Lorenzos død familiens overhode og dermed Firenzes ledende politiker fra april 1492 til november 1494. Giuliano var blant de brødre som etter opprøret og medicienes fall den 9. november 1494 ledet medicienes flukt i retning Bologna. Utløser var trusselen mot Firenze fra Karl VIII av Frankrikes fremrykkende styrker kommende fra Lombardi på vei sørover i den hensikt å angripe kongeriket Napoli. Deres motstandere i Firenze hadde tidlig arrangert seg med franskmennene, tatt deres parti og strittet i mot den mediceiske støtte av aragoneserne i Napoli.

Deretter var Giuliano flere ganger med på forsøkene på å omringe Firenze og muliggjøre en tilbakevenden. Etter Ludvig XIIs italiatog, det vel si etter den franske erobring av Lombardia i 1499/1500 og deres midelertidige herredømme over Napoli 1501/02, deltok Giuliano på duiplomatiske forsøk. Tidlig i 1502 var han ved det franske hoff og forsøkte da å vinne fransk gunst for mediciene, ved å love den fremtidige bidrag som motytelse for deres støtte til deres bestrebelser for å vende tilbake til Firenze.

Av særlig betydning for Giulianos tid i eksil hadde hertugshoffet i Urbino rundt årsskiftet 1506/07. Slik dukker han opp som en halvlitterær figur i Il Libro del cortegiano av Baldassare Castiglione. Det urbinske hoff var også fødested for «bastarden» Ippolito de' Medici i mars 1511. Moren til dette uekte barn var angivelig Pacifica Brandano.

Bror av pave Leo X (1513–1516)[rediger | rediger kilde]

Da kong Luvig XIIs erobring av og kontroll over Lombardia (siden 1499/1500] og den franske overmakt i Italia sammeren 1512 brøt sammen takket være den av pave Julius II anførte Hellige Liga av 1511, lå det til rette for mediciene igjen: Enn så lenge hadde florentinerne stått under en fransk beskyttelse som sikret dem mot medicienes tilbakekomst, men nå var dette annerledes. Republikken ble styrtet. Etter at Piero Soderini var styrtet og hadde flyktet, var Giuliano den første representant for sin familie som den 1. september vendte tilbake til hjembyen.

Da broren Giovanni i mars 1513 ble valgt til Petri Stol og ble pave Leo X, var Giuliano som den nye paves nærmeste slektning i særlig grad i stand til å styre Firenzes samfunnsliv. Som et ledd i medicienes dynastibygging ble han i januar 1515 gift med Philiberta av Savoia. Ettersom Philiberta var tante til Frans I av Frankrike, kan man tenke seg at motivet var et ytterligere samarbeide med Frankrike. Dette kunne da muligens ha passet inn i pave Leo Xs omskiftende tildels helgarderende alliansepolitikk. I alle fall ervervet Giuliano i denne sammenhenghertugdømmet Nemours, som tifligere var blitt regjert av Jean d'Armagnac.

Giuliano var på dette stadiet blitt fysisk svekket. I det minste siden annen halvdel av 1515 ble han faktisk representert av sin nevø Lorenzo de' Medici, hertug av Urbino i politiske og militære anliggender.

I pakt med sin rolle var Giuliano ved årsskiftet 1513/14 den opprinnelige dedikasjonsbærer for skriftet Fyrsten av Niccolò Machiavelli. Han hans slik tiltenkte nevnelse ble det ikke noe av, idet han etter en om lag åtte måneders lang sykdom døde i abbediet i Fiesole den 17. mars 1516. Bisettelsen i Firenze fant sted den 19. mars.

Arv og ettervirkning[rediger | rediger kilde]

Giulianos statue i Medici-kapellet, skapt av Michelangelo.

Etter Giulianos død fremstod så endelig nevøen Lorenzo senralt i madicienens dynastiske håp og planer. Mediciene hadde under sin eksilstid hadde hatt Urbino som et oppholdsted. Men sommeren 1516, få måneder etter Giulianos død, fikk de til felts mor hertugdømmet og innlemmet det i sin families maktområde. Dette ble oppfattet som illojalt. En senere ettervirking i medicienes historie skulle Giovanni få ved det at hans uekte og eneste sønn Ippolito for en tid overtok herredømmet over Firenze.

Giulianos portrett i Roma, av Rafael, viser ham mot et forheng, og bakenfor kan man se Engelsborgen. En studie til maleriet henger i Metropolitan Museum. Giulianos grav i Medici-kapellet i Basilica di San Lorenzo di Firenze er smykket av Michelangelos Natt og Dag, sammen med en statue av Giuliano, også den laget av Michelangelo.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Emmanuella Lugnani Scarano (utg.): Opere di Francesco Guicciardini. Storia d’Italia, Torino 1981 (særlig bd. 2).

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Se Emilio Bigi (utg.): Scritti scelti di Lorenzo de' Medici, Torino 1965, s. 551.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

(en) Kategori:Giuliano di Lorenzo de' Medici – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons