Gisèle Rabesahala
| Gisèle Rabesahala | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 7. mai 1929 Antananarivo | ||
| Død | 27. juni 2011 (82 år) | ||
| Beskjeftigelse | Politiker | ||
| Parti | Congress Party for the Independence of Madagascar | ||
| Nasjonalitet | Madagaskar | ||
| Utmerkelser | Vennskapsordenen (1989)[1] Ordenen folkenes vennskap | ||
Marie Gisèle Aimée Rabesahala (1929–2011) var en gassisk politiker og aktivist. Hun var den første kvinnen som hadde en ministerstilling i Madagaskars regjering. Hun gikk inn i politikken allerede som 17-åring, aksjonerte på vegne av politiske fanger, og ble Madagaskars første kvinnelige kommunestyremedlem. Senere ble hun den første gassiske kvinnen som etablerte og ledet et politisk parti. [2][3] Hun var en engasjert marxist og var med på å grunnlegge det kommunistiske kongresspartiet for Madagaskars uavhengighet, som tok makten i 1975. I 1977 ble hun Madagaskars første kvinnelige minister, ansvarlig for å fremme revolusjonær kunst og kultur. I 1991 mistet hun jobben da departementet hennes ble avskaffet i løpet av Madagaskars tilbakevending til flerpartidemokrati. Hun forble en aktiv politisk aktivist og journalist til sin død i 2011.
Bakgrunn og tidlig politisk karriere[rediger | rediger kilde]
Hun ble født inn i en politisk aktiv familie i den sentrale høylandsbyen Antananarivo. Faren hennes var underoffiser i den franske hæren, så i Gisèles barndom flyttet familien flere ganger, dit han ble beordret – i Frankrike, Tunisia og Mali. Da faren døde i 1942, flyttet familien tilbake til Madagaskar.[4]
I barndommen hadde hun håpet å bli nonne, men hun benyttet seg av muligheten til å få en full utdannelse, noe få gassiske kvinner hadde på den tiden. Hun blir sett på som en pionér innen gassisk politikk og skaffet seg arbeid som stenografiskriver. I 1950-årene ble hun involvert i nasjonalistiske miljøer, i en alder av 17 år.[4]
Rabesahala ble generalsekretær for Comité de Solidarité Malgache (norsk: Den gassiske solidaritetskomité), en organisasjon som ble opprettet dagen etter en blodig hendelse på Madagaskar, som da fortsatt var under fransk kolonistyre. Fra starten var formålet med foreningen å skape en bred solidaritetsbevegelse som arbeidet for å forsvare ofrene for den franske kolonimaktens undertrykkelse etter det gassiske opprøret i 1947. Suksessen og opprettelsen av solidaritékomiteen var kulminasjonen av ni år med uavbrutt kamp for rettferdighet, frihet og nasjonal verdighet, en kamp som fikk støtte fra aktivister i Frankrike og resten av verden. I 1960, da landet igjen ble uavhengig, endret organisasjonen fokus til utviklingsaktiviteter, og prioriterte fagområdene utdanning og helse, i tillegg til å hjelpe de mest nødlidende og ofrene for naturkatastrofer.[5] Rabesahala jobbet for å sikre friheten til tusenvis av fanger, skrev artikler for pressen og vakte internasjonal oppmerksomhet om deres situasjon. Hun tok kontakt med venstreorienterte medlemmer av den franske nasjonalforsamlingen for å organisere begjæringer til den franske presidenten, Vincent Auriol, mens hennes solidaritetskomité jobbet for å gi støtte fangenes familier, for å hjelpe dem å takle vanskelighetene de opplevde.[6]
Rabesahala ble den første gassiske kvinnen som ble valgt som kommunestyremedlem i 1956. Hun var også den første kvinnen som ble leder av et gassisk politisk parti, Union of the Malagasy People, som hun grunnla i 1956. Hun fungerte som leder av den gassiske fagforeningen FISEMA, som var tilknyttet den franske kommunistiske General Confederation of Labour, og hun satt i redaksjonen til Imongo Vaovao, en nasjonalistisk avis som inntok en klar stilling mot fransk kolonistyre på Madagaskar. Hun beholdt denne stillingen til 2011.[7]
Hennes synspunkter var utvetydig marxistiske så vel som nasjonalistiske. I 1958 var hun medgründer av Congress Party for the Independence of Madagascar (AKFM), som forente fem nasjonalistiske organisasjoner.[7]
Karriere i politikken[rediger | rediger kilde]
I 1975, femten år etter Madagaskars uavhengighet fra Frankrike, tok AKFM makten og etablerte den sosialistisk-marxistiske demokratiske republikken Madagaskar (DRM). Rabesahala representerte AKFM i National Front for Defense of the Revolution, en koalisjon av seks marxistisk-orienterte politiske partier. Hun representerte også hjembyen Antananarivo som vararepresentant i nasjonalforsamlingen. I 1977 ble hun Madagaskars første kvinnelige minister. Hun var minister for revolusjonær kunst og kultur frem til 1989, og kulturminister fra 1989 til 1991.[4]
Hun forlot vervet i august 1991 da den påtroppende regjeringen til Guy Razanamasy avskaffet departementet hennes, som en del av en overgang til flerpartidemokrati. På den tiden hadde AKFM delt seg mellom kommunistiske hardlinere og reformister, der de sistnevnte støttet demokratiske reformer. Rabesahala ble igjen med den delen av AKFM som hadde slått seg sammen med DRMs tidligere president Didier Ratsiraka under paraplyen til Militant Movement for Malagasy Socialism i 1990. Ratsirakas forsøk på å bli president i valget i 1993 mislyktes, og AKFM vant ikke et eneste lovgivende sete.[4]
Rabesahala viste tydelig motstand mot den nye regjeringen til Albert Zafy gjennom journalistikk og skriving av pamfletter, og da Ratsiraka kom tilbake til makten i valget i 1997, fikk hun igjen en politisk fremtredende plass. Hun var rådgiver for statsminister Pascal Rakotomavo, men trakk seg i 1998 etter at AKFM heller ikke denne gangen klarte å vinne noen seter, og administrasjonen hadde vedtatt en strategi med liberale markedsreformer. Hun jobbet bak kulissene for å bygge en flerpartikoalisjon for å støtte president Ratsiraka, og han utnevnte henne til senator og en av seks visepresidenter. Da Marc Ravalomanana tok makten i 2002, ble Rabesahala en klar og konsekvent stemme for motstand mot det hun så på som utenlandsk intervensjon og nyliberalisme i hans politikk.[4]
Hun fikk ingen barn og giftet seg aldri. Selv sa hun at hun foretrakk å tjene sitt land, heller enn å tjene én person.[7]
Ettermæle[rediger | rediger kilde]
I en tale til Madagaskars parlamentarikere berømmet FNs generalsekretær Ban Ki-moon henne:[a]
Avdøde Gisèle Rabasahala var en stor datter av Madagaskar og et eksempel for verden. Hun gikk inn i politikken da hun bare var 17. Hun kjempet mot kolonialisme og talte for de fattige. Hun ble den første kvinnelige minister i Madagaskar. Hun sa selv en gang: "Hvis vi ikke vet hvor vi kommer fra, vet vi heller ikke hvor vi skal." Jeg oppfordrer dere til å følge disse ordene, lære fra deres historie og bygge en bedre fremtid for alle.
UNESCO inkluderte henne i 2013 i sin oversikt over kvinner som har hatt betydning for Afrikas historie.[9]
Noter[rediger | rediger kilde]
- ^ Originalteksten, slik den er gjengitt i kilden: The late Gisèle Rabesahala was a great daughter of Madagascar and an example to the world. She went into politics when she was just 17. She struggled against colonialism and advocated for the poor. She became the first woman Minister in Madagascar. She once said, “If we don’t know where we come from, we don’t know where we are going.” I encourage you to heed these words, learn from your history and build a better future for all.
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ www.prazskyhradarchiv.cz[Hentet fra Wikidata]
- ^ «Gisèle Rabesahala». UNESCO. Besøkt 1. november 2016.
- ^ «Gisele Rabesahala: Walk To The Royal Hill of Ambohimanga» (PDF). UNESCO. Besøkt 8. november 2016.
- ^ a b c d e Allen, Philip M.; Covell, Maureen. Historical Dictionary of Madagascar. Scarecrow Press. ISBN 978-0-8108-4636-4.
- ^ «Le Comité de solidarité».
- ^ Sylvia, Serbin; Ravaomalala, Rasoanaivo-Randriamamonjy. African women, Pan-Africanism and African renaissance. UNESCO Publishing. s. 56. ISBN 978-92-3-100130-7.
- ^ a b c «Portrait – Gisèle Rabesahala : La liberté et les droits humains, son combat de toute une vie». Midi-Madagasikara. Midi-Madagasikara. 9. mai 2014. Besøkt 27. oktober 2016.
- ^ «Secretary-General's address to the Joint Congress of Senate and Assembly, including launch of the report on the cost of hunger in Madagascar [scroll down for French]». United Nations Secretary-General (engelsk). 11. mai 2016. Besøkt 9. januar 2021.
- ^ «UNESCO Women in Africa History | Women». en.unesco.org. Besøkt 12. mars 2024.