Girobank

Girobank (grunnlagt som National Giro) var en britisk bank som ble grunnlagt i 1968 av General Post Office (senere Royal Mail). Den ble i 1990 solgt til Alliance & Leicester Group, som siden juli 2003 ikke lenger bruker Giro eller Girobank som merkenavn.

Girobank var tidlig ute på en rekke punkter: Første bank som ble opprettet med datastyrt drift planlagt fra første stund, første bank i Europa som tok i bruk OCR-teknologi, første bank i Storbritannia som tilbød gebyrfrie tjenester til privatkunder og første bank i Europa som innførte telegiro. Dette førte til en fornyelse i det britiske bankmarkedet, slik at bankene ble mer dynamiske og tilpasningsdyktige, og mer opptatt av å tilby utvidede tjenester til privatkunder.

Opprettelsen av Girobank var i stor grad en politisk beslutning. Innen arbeiderbevegelsen var det en sterk følelse av at britiske banker ikke hadde noe tilbud til de fleste privatpersoner, og i begynnelsen av 1960-årene hadde flertallet av voksne briter ikke noen bankkonto. Bankene markedsførte seg heller ikke overfor arbeiderklassen, som ble ansett som en lite lønnsom kundegruppe; de var først og fremst forretningsbanker og ikke sparebanker. Arbeiderlønninger ble utbetalt ukentlig i kontanter de aller fleste steder. I middelklassen var det derimot en betydelig andel som fikk månedlig lønnsutbetaling via sjekk, men også i denne gruppen var det mange som ikke hadde konto, og som dermed måtte heve sjekken kontant. Det var vanlig å veksle inn slike sjekker hos lokale næringsdrivende som kjente sine kunder. Det å ha konto i en bank var dyrt, da det var årsgebyrer og transaksjonsgebyrer som ville spist en for høy andel av lønnen for de fleste. Disse prisene ble aldri publisert, noe som bidro til at en del som kunne hatt råd til å ha konto ikke turde. Det var også svært mange lokalsamfunn som ikke hadde noen bank. Selv en del mindre byer hadde ikke noen filial.

Det ble observert at det var omkring 22 000 postkontorer i landet, fordelt på praktisk talt alle lokalsamfunn; til sammenligning var det bare omkring 3000 bankfilialer. Postkontorene var derfor ideelle når man skulle opprette et banksystem for privatkunder. Girobank innførte gratis overføringer mellom kontoer, og publiserte alle andre gebyrer slik at kundene var klar over den faktiske prisen. Kombinasjonen av lavere og synlige kostnader og tilgjengelighet førte til at det ble langt vanligere å opprette en bankkonto.

Ettersom man fra første stund tok i bruk databehandling, kunne Girobank også være langt raskere enn mange andre banker. Ved hjelp av et sentralt nav kunne gireringer og validering av sjekker gå gjennom på 24 timer; de fleste banker i Storbritannia bruker fortsatt 3–5 dager på slike tjenester, til tross for at alle nå har datasystemer. For kunder som hadde marginal økonomi var dette av stor betydning.

De andre bankene svarte raskt på utfordringene fra Girobank. Priser ble for første gang publisert (og redusert), databehandling ble innført, og bankgiro ble introdusert. Svakheten i konkurransen med Girobank var tilgjengelighet; det var stort sett alltid nødvendig å gå til en bankfilial for å få utført tjenester.

I 1990 ble Girobank privatisert, i likhet med svært mange andre statlige selskaper. Den ble kjøpt opp av Alliance & Leicester Group etter en budrunde, men fortsatte i flere år å fungere på samme måte, gjennom postkontorene. Kontrakten som gav enerett til å utføre banktjenester på postkontorene var avgrenset i tid, og etter at den gikk ut begynte man å utføre tjenester fra flere banker på postkontorene, spesielt i forbindelse med heving av sjekker. Personkundedelen av Girobank ble etter overgangsperioden fullt ut innlemmet i Alliance & Leicester Building Society, mens forretningsdelen fortsatte å operere under navnet Girobank inntil juli 2003, da den fikk det nye navnet Alliance & Leicester Commercial Bank.

Mye av organisasjonen er intakt innenfor Alliance & Leicester. Avdelingen har også beholdt sin spesielle postkode, GIR 0AA og sin SWIFT-adresse GIRBGB22.