Fytoremediering

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Fytoremedieringsmekanismer i et tre.

Fytoremediering benytter levende planter for å rense jord eller vann. Begrepet er satt sammen av greske φυτό (fyto) - plante og latinske remedium (igjen - helbrede). Planter har evne til å ta opp mineraler inkludert tungmetaller, og har enzymer som bryter ned organiske fremmedstoffer.[1] Fytoremediering har potensiale til å brukes som en billig plantebasert renseteknologi for tungmetaller eller miljøgifter.

Mekanismer[rediger | rediger kilde]

Fytoremediering utnytter en rekke forskjellige mekanismer.[2][3]

  • Rhizosfærisk nedbrytning går ut på at planten slipper ut stoffer via røttene til mikroogranismer i jorda som igjen øker nedbrytningen av de uønskede stoffene.
  • Fytostabilisering går ut på at planten binder massene og stoffene i den i stedet for å bryte dem ned.
  • Fytoekstrasjon eller fytoakkumulering skjer når planten tar opp stoffene, fortrinnsvis metaller, fra bakken og lagrer det i stilken eller bladene. Kadmium, nikkel, arsen, selen og kobber er metaller som kan akkumuleres, mens bly og uran er vanskeligere å utvinne på denne måten.
  • Rhizofiltrering er fytoekstraksjon der plantene har røttene i vann og tar opp næringssalter.
  • Fytovolatilisering er rhizofiltrering der planter tar opp en forbindelse fra vannet og slipper det ut i luften gjennom bladene.
  • Fytodegradering går ut på at planten tar opp stoffet og bryter det ned i plantevevet.

Planter, særlig trær, kan brukes for å suge opp vann under bakken. Planting av trær og busker i byer kan bidra til å ta opp nitrogenoksider og svoveldioksid som forurenser luften.

Fordeler og ulemper[rediger | rediger kilde]

Fordelene med fytoremediering er at det er billig og krever ikke mer enn vanlig landbruksteknologi. Det påvirker miljøet rundt i liten grad, bevarer matjorda på stedet, og er mer estetisk enn å fjerne massene. Det trengs ikke egne deponier for avfallet ( man ønsker å fjerne, og ingen transport av masse med forurenset materiale er nødvendig.[4] (Prosessen kan skje in situ og ikke bare ex situ.)[3]

Ulempene er at metoden trenger lang tid, og vekstvilkårene på stedet må stemme med den planten som trengs for å ta opp stoffene som skal fjernes. For store konsentrasjoner kan drepe plantene. Å dyrke spesielle planter over store områder krever utstyr og kunnskap. Stoffer som bindes i planten slippes ut igjen når planten visner eller brennes, og biprodukter kan slippe ut i grunnvannet eller bli spist og tatt opp i næringskjeden. Plantene kan ikke ta opp stoffer lengre ned enn røttene rekker.[2][4]

Bruk[rediger | rediger kilde]

Solsikker er brukt til rhizofiltrering av radioaktive utslipp i Tsjernobyl.[2] Planten Casearia halmaherensis blir brukt i forsøk på å utvinne nikkel på Papua Ny-Guinea [5] Planter i vierslekten kan ta opp kadmium og bryte ned petroleumsprodukter. I Sverige viste forsøk at i jord med tjærestoffer ble 98% brutt ned av vier over en 3-årsperiode.[3]

Referanser[rediger | rediger kilde]