Fritidsbåtdirektivet

EU-direktiv
	94/25/EF
	Europaparlaments- og rådsdirektiv 94/25/EF av 16. juni 1994 om tilnærming av medlemsstatenes lover og forskrifter om lystfartøyer
	Bakgrunn
	EØS-relevant tekst
EØS-komitevedtak	44/1994
	Annen lovgivning
	Status: Gjeldende lovgivning

EU-direktiv
	2013/53/EU
	Europaparlaments- og rådsdirektiv 2013/53/EU av 20. november 2013 om fritidsbåter og vannscootere og om oppheving av direktiv 94/25/EF
	Bakgrunn
	EØS-relevant tekst
EØS-komitevedtak	224/2014
	Annen lovgivning
	Status: Gjeldende lovgivning

Fritidsbåtdirektivet (94/25/EF) er et EU-direktiv som stiller sikkerhets- og miljøkrav til fritidsfartøyer på mellom 2,5 og 24 meters skroglengde. Norge har gjennomført direktivets krav ved forskrift.^[1]

Fritidsbåter som etter 16. juni 1998 tas i bruk eller gjøres tilgjengelig for første gang i EØS-området må som hovedregel være CE-merket og oppfylle direktivets krav.

Kravet om CE-merking innebærer blant annet at båten skal være utstyrt med et produsentskilt, som opplyser om fabrikantens navn, største last, maksimalt antall personer som kan være ombord, unik CIN-kode (viser produsentens nummer, båtens serienummer, byggeår, m.v.) og konstruksjonskategori. Båten skal ha gode manøvreringsegenskaper ved tilsiktet bruk.

Konstruksjonskategorier[rediger | rediger kilde]

Direktivet deler fartøyene inn i fire konstruksjonskategorier, som angir hvilke bruksområder båten skal være konstruert for:

Konstruksjonskategori	Vindstyrke (Beauforts skala)	Signifikant bølgehøyde (meter)
A - havgående fartøy	Over 8	mer enn 4
B - fartøy til bruk utenfor kysten	til og med 8 (sterk kuling)	til og med 4
C - fartøy til bruk nær kysten	til og med 6 (liten kuling)	til og med 2
D - fartøy for beskyttet farvann	til og med 4 (laber bris)	til og med 0,3