Kulturminneloven

Kulturminneloven
Type	Lov
Virkeområde	Norge
Myndighet	Klima- og miljødept.
Vedtatt	9. juni 1978
I kraft	15. februar 1979
Nettside	lovdata.no

Lov om kulturminner («kulturminneloven») fra 1978 verner om kulturminner og kulturmiljøer. Det vil si objekter og områder som har kulturhistorisk eller arkitektonisk verdi. Lovbestemmelsene omfatter faste kulturminner som byggverk og anlegg, eventuelt med et område rundt kulturminnet, løse kulturminner, båter, skipsfunn og kulturmiljøer. Loven beskriver hva som er automatisk fredet og hva som kan fredes ved enkeltvedtak.

Innhold[rediger | rediger kilde]

Ifølge kulturminneloven § 1 er lovens formål å verne «kulturminner og kulturmiljøer med deres egenart og variasjon [...] både som del av vår kulturarv og identitet og som ledd i en helhetlig miljø- og ressursforvaltning. Det er et nasjonalt ansvar å ivareta disse ressurser som vitenskapelig kildemateriale og som varig grunnlag for nålevende og fremtidige generasjoners opplevelse, selvforståelse, trivsel og virksomhet. Når det etter annen lov treffes vedtak som påvirker kulturminneressursene, skal det legges vekt på denne lovs formål.»"

Ifølge kulturminneloven § 2 er kulturminner «alle spor etter menneskelig virksomhet i vårt fysiske miljø, herunder lokaliteter det knytter seg historiske hendelser, tro eller tradisjon til. Med kulturmiljøer menes områder hvor kulturminner inngår som del av en større helhet eller sammenheng. Reglene om kulturminner og kulturmiljøer gjelder så langt de passer også for botaniske, zoologiske eller geologiske forekomster som det knytter seg kulturhistoriske verdier til.»(§ 2). Viktige naturverdier kan tillegges vekt ved vurderingen av verneverdiene.

Opprinnelig var man opptatt av å verne de enkelte kulturminnene som kilde til kunnskap om landets eldste historie. Etter hvert har fokus utvidet seg til også å omfatte vern av større samlinger av fornminner og helhetlige fysiske miljø. Både fagmiljøene og politikerne har erkjent betydningen av kulturminnenes kontekst og landskapsmessige tilknytning, noe som har ført til at man i dag med hjemmel i kulturminneloven kan frede større områder hvor kulturminner inngår som en del av en større helhet eller sammenheng (§ 20).

Loven forbyr videre inngrep i automatisk fredete kulturminner. Dette innebærer forbud mot å sette igang tiltak som er egnet til å skade, ødelegge, grave ut, flytte, forandre, tildekke, skjule eller på annen måte utilbørlig skjemme slike kulturminner eller fremkalle fare for at det kan skje (§ 3). Det er Riksantikvaren eller fylkeskommunen (men da hovedsakelig gjennom plan- og bygningsloven) som eventuelt gir tillatelse til slike inngrep.

Kulturminneloven § 23c åpner for at politiet kan bruke tvangsmidler som for eksempel ransaking, selv om ingen kan straffes for ulovlig befatning med kulturgjenstandene.^[1]

Historikk[rediger | rediger kilde]

I 1897 ble det første forslaget til lov om bevaring av minnesmerker fra fortiden fremmet i stortinget, og i 1905 ble «Lov om fredning av og bevaring av fortidsminner» vedtatt. Loven ga et automatisk vern for alle kulturminner fra tiden før den norske reformasjonen i 1537, og sikre oldsaker og fornminner gjennom å regulere hvem som hadde lov til å grave ut fornminner og hvem som hadde eiendomsrett til oldsaker. De arkeologiske landsmuseene fikk ansvaret for forvaltningen av de arkeologiske kulturminnene. Tidligere var kulturminner i privat eie, og et stort antall gravminner ble gravd ut eller fjernet av amatører. Dette førte i perioder til rasering av en rekke fornminner og at oldsaker ble solgt både innlands og utenlands. Dette resulterte i at enkelte politikere og fagfolk så betydningen av en lovhjemlet sikring av fornminnene.

I 1927 ble det vedtatt lovforbud mot å føre bygninger og gjenstander som var eldre enn 100 år eller som hadde særlig historisk interesse ut av landet. Disse fredningsbestemmelser ble så føyd sammen i lov av 29. juni 1951 om fornminner og utgjorde sammen med den opprinnelige loven fra 1905 den nye «lov om fornminner». Denne loven ble siden erstattet av lov om kulturminner av 9. juni 1978. Denne er seinere revidert i blant annet 1992, 2000, 2001, 2004 og 2009.