Francesc Cambó i Batlle
| Francesc Cambó i Batlle | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 2. september 1876 Verges | ||
| Død | 30. april 1947 (70 år) Buenos Aires | ||
| Gravlagt | Vilanova i la Geltrú | ||
| Ektefelle | Mercè Mallol i Codina (1945–1947) | ||
| Barn | Helena Cambó i Mallol | ||
| Utdannet ved | Universitetet i Barcelona | ||
| Beskjeftigelse | Politiker, samfunnsøkonom, oversetter | ||
| Parti | Liga Regionalista | ||
| Nasjonalitet | Spania | ||
| Utviklingsminister 1918–1919 Finansminister 1921–1922 | |||
| Signatur | |||
 | |||
Francesc Cambó i Batlle (født 2. september 1876 i Verges, død 30. april 1947 i Buenos Aires) var en katalansk konservativ industrimann, politiker og filantrop.
Liv og virke[rediger | rediger kilde]
Cambó studerte juss, filosofi og litteratur. Han var velstående og støttet katalansk litteratur og kunst. I sitt virke forsøkte Cambó å fremme økonomisk utvikling og industrivekst i Spania, samtidig som han støttet katalansk kultur og indre selvstyre for Catalonia.[1]
Han var aktiv i lokalpolitikken i Barcelona, der han ble bystyremedlem i 1901.[2] Han var i flere perioder innvalgt i den spanske nasjonalforsamlingen.
I 1901 deltok Cambó i grunnleggelsen av Liga Regionalista, der han fikk en lederrolle. Cambó sto for en pragmatisk og kompromissvillig linje overfor myndighetene i Madrid. Med denne linjen lykkes han å framforhandle reformer til fordel for Catalonia, slik som opprettelsen av Mancomunitat de Catalunya for de fire katalanske provinsene i 1914.[1]
Cambó søkte etter dette å ytterligere fremme regionalt selvstyre, men ble etter sosial uro i 1918 opptatt av økonomiske reformer i Spania.[1] I 1918 ble han utviklingsminister i Antoni Mauras regjering, en post han holdt i åtte måneder. Fra 1921 til 1922 var han finansminister, også denne gang i en regjering ledet av Maura.[2]
Under Primo de Riveras diktatur trakk Cambó seg bort fra politisk arbeid. Da Spania i 1931 ble republikk, dro han i eksil i Sveits. I 1933 vendte han tilbake for å omorganisere Lliga Regionalista. Han støttet autonomistatutten for Catalonia. Etter at Folkefronten siret i 1936, forlat han igjen Spania. Frykten for revolusjon gjorde også at han etter hvert støttet Franco økonomisk, selv om han ikke hadde støttet nasjonalistenes militære intervensjon.[1]
Etter den spanske borgerkrigens slutt dro han igjen til Sveits. Etter utbruddet av andre verdenskrig dro han i 1940 til USA og året etter videre til i Argentina, der han bodde til sin død.[2]
Referanser[rediger | rediger kilde]
|
