Feng Yunshan

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Taipings offisielle segl

Feng Yunshan (tradisjonell kinesisk: 馮雲山, forenklet kinesisk: 冯云山, pinyin: Féng Yúnshān, jyutping: Fung4 Wan4 Saan1; født 1815 i fylket Hua i Guangdong i Kina, død 10. juni 1852) var en viktig leder i de tidlige faser av Taipingopprøret mot Qing-dynastiet 1850–1864. Feng var en av ledsagerne til opprørets hovedleder Hong Xiuquan. Feng ble kalt «Den sørlige konge» av Hong.

Den 24. mai 1852 ble Feng dødelig såret av en Qing-skytter rett utenfor byen Quanzhou nord i provinsen Guangxi, og døde etter noen uker.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Feng Yunshan virket som landsbylærer i landsbyen Heluo i Hua fylke i Guangdong[1]. Til tross for sin utdannelse klarte han ikke å bestå de keiserlige prøver.[2] Likesom Hong Xiuquan var han hakka, og han var blant de første av Hongs konvertitter til Hongs tolkning av kristendommen. Denne konversjon gjorde at han mistet sin lærerjobb.[3]

Feng, Hong og to andre slektninger av Hong forlot Hua fylke i april 1844.[4] De dro først til Guangzhou og forkynte i de ytre deler av byen før de dro videre sørover til landsbyen «Hvite Tiger».[5] Derfra dro Feng og Hong videre langt mot sørvest til landsbyen Sigu i Guiping fylke (i Guangxi) der Hong hadde noen fjerne slektninger, blant dem to tidligere konvertitter som var hjemvendte.[6]

I november 1844 vendte Hong hjem uten Feng, som forble i området for å forkynne.[7]

Det Gudstilbedende Selskap[rediger | rediger kilde]

Etter Hong Xiuquans avreise dro Feng dypere og dypere inn i fjellområdet rundt Tistelfjellet, der han forkynte og døpte nye konvertitter.[8] Feng kalte denne gruppe av troende «Det Gudstilbedende Selskap».[9] Hakkaer fra dette område, for det meste fattige og plaget både av banditter og lokale kinesiske familier som mislikte hakkaer på deres arveland, fant tilflukt i denne gruppen og søkte dens samhold og solidaritet.[10]

Den 27. august 1847 kom Hong Xiuquan tilbake til området, til Hong og «Det Gudstilbedende Selskap».[11]

I månedene etter Hong Xiuquans tilbakekomst ble Feng to ganger tatt til fange av et konkurrerende lokalt korps.[12] Den første fangen var i desember 1847, og da ble han befridd ved maktfull inngripen av «Det Gudstilbedende Selskap».[13] Da Feng ble tatt til fange annen gang i januar 1848, ble han sendt til en lokal dommer, som - etter å ha mottatt en bestikkelse fra Gudstilbederne, løslot ham på betingelse av at han vendte tilbake til Guangdong.[14]

Feng var ikke i stand til å vendte tilbake til Gudstilbederne før sommeren det påfølgende året.[15] Da han kom tilbake oppdaget han at Yang Xiuqing og Xiao Chaogui hadde tatt lederskapsoppgaver i «Det Gudstilbedende Selskap».[16] Begge sa at de kunne gå inn i transer, og at under transene var de i stand til å tale som medlemmer av Den hellige treenighet; Gud Fader talte gjennom Yang, og Jesus Kristus gjennom Xiao.[17] Da Feng returnerte sommeren 1849 gransket han og Xiuquan i disse påstander av Yang og Xiao, og erklærte dem for å være sanne og genuine.[18]

Tidlig i 1850 ble Feng den første av «Det Gudstilbedende Selskap» til å gå inn for åpent opprør.[19]

Taipingopprører[rediger | rediger kilde]

Feng ble senere utropt til «Den sørlige konge» av Taipingopprøret. Han ble opprørets strateg og var administrator for kongeriket under dens tidlige fase.

Den 24. mai 1852 rykket taipingerne frem ved Quanzhou uten å ha til intensjon å invadere. En Qing-skytter tilførte da Feng et dødelig skuddsår der han satt i sin bærestol. De de fikk høre dette, omringet taipingerne Quanzhou, og etter to dager klarte de å bryte gjennom bymurene, og der drepte de alle de borgere som ikke hadde klart på flykte. Feng døde til slutt av sine sår i juni samme år.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Jonathan D. Spence, God's Chinese Son 27, 67 (1996)
  2. ^ Jonathan D. Spence, God's Chinese Son 67 (1996)
  3. ^ Jonathan D. Spence, God's Chinese Son 67, 69, 80 (1996)
  4. ^ Jonathan D. Spence, God's Chinese Son 69 (1996)
  5. ^ Jonathan D. Spence, God's Chinese Son 71 (1996)
  6. ^ Jonathan D. Spence, God's Chinese Son 71 (1996)
  7. ^ Jonathan D. Spence, God's Chinese Son 78-79 (1996)
  8. ^ Jonathan D. Spence, God's Chinese Son 79-80 (1996)
  9. ^ Jonathan D. Spence, God's Chinese Son 80 (1996)
  10. ^ Jonathan D. Spence, God's Chinese Son 81, 88 (1996)
  11. ^ Jonathan D. Spence, God's Chinese Son 95 (1996)
  12. ^ Franz H. Michael: The Taiping Rebellion: History 34 (1966)
  13. ^ Franz H. Michael: The Taiping Rebellion: History 34 (1966)
  14. ^ Franz H. Michael: The Taiping Rebellion: History 35 (1966)
  15. ^ Franz H. Michael: The Taiping Rebellion: History 37 (1966)
  16. ^ Franz H. Michael: The Taiping Rebellion: History 35 (1966)
  17. ^ Franz H. Michael: The Taiping Rebellion: History 35 (1966)
  18. ^ Franz H. Michael: The Taiping Rebellion: History 37 (1966)
  19. ^ Franz H. Michael: The Taiping Rebellion: History 37 (1966)

Litteratur[rediger | rediger kilde]