Pater est-regelen

Pater est-regelen (fra latin «far er», egentlig kort for pater est quem nuptiae demonstrant, «den er far som ekteskapet viser») er regelen om at en fødende kvinnes ektemann antas å være far til barn født i ekteskap, med mindre han selv, moren, barnet eller tredjemann får fastslått ved dom eller troverdig erklæring at en annen er far.

Pater est-regelen har et klart biologisk utgangspunkt, ettersom regelen om at morens ektemann skal anses som barnets far hviler på den betraktning at dette i det overveiende antall tilfeller stemmer med det biologiske forhold.

Pater est-regelen er lagt til grunn i norsk rett, jf. Barneloven § 3: Som far til barnet skal reknast den mannen som mora er gift med ved fødselen.

Ettersom det dreier seg om en rettsformodning, det vil si at en bevisførsel f.eks. ved DNA-sammenligninger, kan føre til annen innsikt, er det opp gjennom tidene og i forskjellige land gitt nærmere bestemmelser for å presisere yttergrensene for formodningens rettsgyldighet. Det kan for eksempel dreie seg om når et ekteskap ble inngått eller opphørte i forhold til det nimåneders svangerskap.

Se også

• Mater semper certa est