F.2 «Città di Milano»
| F.2 «Città di Milano» | |||
|---|---|---|---|
| Informasjon | |||
| Rolle | Halvstivt luftskip | ||
| Produsent | Sociéta Leonardo da Vinci | ||
| Designet av | Enrico Forlanini Dal Fabbro | ||
| Første flyvning | 17. august 1913 | ||
| Status | Forulykket 9. april 1914 | ||
| Spesifikasjoner | |||
| Lengde | 72 m | ||
| Høyde | 18 m | ||
| Volum | 11 500 m³ | ||
| Gass | hydrogen | ||
| Motorer | 2 Isotta-Fraschini 80 hk hver | ||
| Topphastighet | 64 km/t | ||
F.2 «Città di Milano» var det andre luftskipet bygd av ingeniør Enrico Forlanini i byen Milano, Italia. Det var også det første luftskipet som ble ferdig utarbeidet etter «Forlanini-formelen» som et halvstivt luftskip med en unik kjølkonstruksjon og oppbygging av ballonghylsteret. «Città di Milano», som var privatbygd med donasjoner innsamlet fra befolkningen i Milano, krasjet 9. april 1914 og ble antent av uforsiktige tilskuere.
Teknisk beskrivelse
[rediger | rediger kilde]Luftskipingeniør Forlanini hadde i flere år arbeidet på det første luftskipet, F.1 «Leonardo da Vinci» som fløy 2. juli 1909, og som deretter utarbeidet seg en «formel» som det straks ble tatt patent på. Alle samtidige ikke-rigide luftskip måtte ha bærewiresystem mellom ballonghylsteret og gondolen som rommet førerrom, lasten og drivverket. For å unngå vektforskyvning og ubalanse måtte bærewirene fordeles på utsiden av ballonghylsteret. Strukturell overbelastning på ballonghylsteret, som dermed kan forvrenge seg under vekten, måtte motarbeides. Montering av en stiv kjølkonstruksjon motvirket noe av dette.[1] Forlanini med «Leonardo da Vinci» oppfunnet en fullstendig innhyllet kjølstruktur i triangulær tverrsnitt som bærewirene kan festes på, og dermed kan gondolen monteres direkte på ballonghylsteret.[2]
«Città di Milano» var en forstørret variant av forgjengeren, men kjølstrukturen ble flyttet dypere inn i ballonghylsteret som et opp-ned V. Den hadde tre langsgående kolonnelinjer avstivet i tre plan med krysswirer og faste stag av stål. De interne støtteanmodningene i kjølen i langsgående retning var festet i den ytre ballongduken, mens bærewiresystemet var festet til den sentrale kolonnelinjen, deretter til sidekolonnelinjene lengre nede i hylsteret.[3] Selve ballonghylsteret hadde dobbeltskrog med et utevendt gasskammer omkring ballongssekkene, en løsning som beskyttet hydrogengassen til en viss grad mot solpåvirkning og atmosfæriske effekter. Selve kammeret oppfylles med luft under trykk og dermed fungerte som ballonet for justering av løfteevnen under flygning.
F.2 og alle etterfølgende Forlanini luftskip hadde dermed den samme grunnkonstruksjon i sitt ballonghylster som hadde elleve ballongssekker med hydrogengass, hver av disse hadde ventiler, gassmålere og pumperør. Balloneten hadde ventilåpninger øverst på hylsteret og luftvifte annetsteds for å sirkulere luftinnholdet.[2] Gondolkonstruksjonen fra «Leonardo da Vinci» var benyttet på «Città di Milano» med uavbrutt korridor fra førerrommet med transparente celluloid vindusrekke til halepartiet. Den rommet to Isotta-Fraschini 80 hk stempelmotor som hver drevet et tre-bladet skyvepropell.
Som styreanmodning hadde luftskipet vingefinner midt i gondolen og et par kassedrakefinner festet til kjølen på halen. Vingefinnene var ment for dynamisk løft under flygning mens kassedrakefinnen hadde fem horisontale sideflater og tre vertikale sideflater.[4]
Historie
[rediger | rediger kilde]Oppmuntret av suksessen med F.1 besluttet Forlanini å starte sitt neste prosjekt uten å vente på statlig støtte og betydelige donasjoner fra befolkningen i Milano, den italienske hæren og andre institusjoner i Italia. Etter flere års arbeid var F.2 som døptes Città di Milano til ære for hjembyen, som hadde betalt for konstruksjonsarbeidet, klargjort for sin jomfrutur den 17. august 1913. Den var den første av over 42 flygninger i luftskipets karriere.
Under en testflygning 9. april 1914 observerte luftskipskapteinen at akterskipet hadde begynt med å falle ned, og han foretok en hastelanding i åpent lende.[2] Under et kraftig vindkast ble fortøyningstauene, som skulle holde luftskipet nede, revet opp så det veltet inn i en skog med morbærtrær. Det oppsto revner på ballonghylsteret helt inn til ballongssekkene, og hydrogengassen begynte å lekke ut. For å unngå større skade besluttet kapteinen å tømme innholdet. Da hadde en stor folkemengde kommet til krasjstedet, til tross for advarsler og forsøk om å holde dem borte.
Flere av tilskuere hadde sigaretter, og dermed ble det utløst en eksplosjonsartet brann idet gnistene kom i kontakt med hydrogengassen. I løpet av få minutter var luftskipet helt utbrent og utslettet. Omtrent 80 mennesker ble skadet under eksplosjonen.[5]
Spesifikasjoner
[rediger | rediger kilde]- Type: Halvstiv luftskip[6]
Dimensjoner
[rediger | rediger kilde]- Lengde: 72 m
- Diameter: 18 m
- Gasskapasitet: 11 500 m³
Ytelser
[rediger | rediger kilde]- Motorer: 2 Isotta-Fraschini 80 hk motor
- Fart: 64 km/t
Se også
[rediger | rediger kilde]Referanser
[rediger | rediger kilde]Litteratur
[rediger | rediger kilde]- Thomas L. Blakemore, W. Watters Pagon; Pressure Airships 1927, utgitt på nytt 2003 ISBN 1-4102-0439-1
- Guy Hartcup, The Achivement of the Airship David & Charles Inc 1974
- Giuseppe Pesce, The Italian Airships - English Photographic Edition Mucchi Editore juni 1983 (engelsk-italiensk) ISBN 88-7000-056-7
- Giuseppe Pesce, I dirigibili italiani, Mucchi, Modena, 1982. (italiensk)