Enrico Forlanini

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Enrico Forlanini
Født13. desember 1848[1]
Milano[2]
Død9. oktober 1930[1] (81 år)
Milano[3]
Gravlagt Cimitero Monumentale di Milano
Utdannet ved Politecnico di Milano
Beskjeftigelse Luftfartsingeniør, ingeniør, forretningsdrivende, oppfinner, flyger
Nasjonalitet Kongedømmet Italia (18611930), Kongedømmet Lombardia-Venetia

Enrico Forlanini (født 13. desember 1848, død 9. oktober 1930) var en italiensk ingeniør, oppfinner og aeronautisk pioneer fra byen Milano der han levd hele sitt liv fram til sin død i 1930. Han var kjent for sine luftskipene, men hadde også beskjeftiget seg med viktige eksperimentelle arbeid innenfor helikopterdrift og hydrofoildrift. han var den første som beviste hydrofoilprinsippet i 1905–1911 med sin båt Idroplano på innsjøen Lago Maggiore.

Forlaninis liv[rediger | rediger kilde]

Enrico Forlanini var født i Milano som sønn etter Franscesco Forlanini, som var sjefslege i sykehuset Ospedale Fatebenefratelli. Hans eldre bror Carlo Forlanini (1847–1918) etterfulgt faren innenfor legeyrken. Enrico Forlanini startet sin karriere som ingeniør etter å ha blitt uteksaminert i militærakademiet i Torino i 1870, med ingeniørløytnantgrad.[4] Han deretter tjenestegjort i pionerstyrkene i den italienske hæren. Allerede den gang interesserte han seg for helikoptereksperimentene og deretter valgt å utvide sin ingeniørutdanning i de etterfølgende årene.[4] I 1877 ble det første eksperimentet gjennomført med en dampdrevet helikopterfarkost, og det var begynnelsen på et livslangt virke som aeronautisk pioneer.[5]

Skrittet til andre luftfartøykonsepter var meget kort, og deretter startet Forlanini sitt arbeid innenfor eksperimenter i aerodynamisk og aerostatisk teknologi. Dette fulgt til de første eksperimentene for å bevise prinsippet bak hydrofoilkonseptet i 1898.[6] I likhet med vingen på et fly skulle foilen generere en løfteevne i dynamisk bevegelse til tross for at vannet er 815 ganger tettere enn luft.[7] Under eksperimentene på innsjøen Lago Maggiore kom Forlanini i kontakt med general Arturo Crocco i 1907, og en ny båt ble konstruert i fellesskap. Med flere foilbrettstige var det mulig å skape den nødvendige løfteevnen, og deretter var prinsippet bevist. Prosjektet ble oppgitt i 1911 på grunn av manglende interesse, men baron Hanns von Schertel i Tyskland tok opp sporet etter Forlanini i 1927, og utviklet Schertel-Sachsenburg systemet i 1936. Med dette systemet ble hydrofoilbåten akseptert som et moderne kommersielt transportmiddel.[8]

Forlanini deretter konsentrerte seg om luftskip, siden 1901 hadde han arbeidet på et luftskip etter egne design. Det første luftskipet, F.1 Leonardo da Vinci, fløy i 1909. Med sine luftskipene som hadde meget gode egenskaper innenfor stabile flygning og kontrollerbarhet vant oppfinneren internasjonal anerkjennelse.[9] Etter å ha fullført sin design i etterfølgende luftskip, satt han presedens for halvstivt luftskip i sin samtid. Hans syvende og siste luftskip, «Omnia Dir» var ferdigbygd etter hans død i 1930.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Gemeinsame Normdatei, 4. mai 2014
  2. ^ Gemeinsame Normdatei, 17. des. 2014
  3. ^ Gemeinsame Normdatei, 1. jan. 2015
  4. ^ a b «Enrico Forlanini di Gian Luca Lapini». Storia di Milano. Besøkt 22. juni 2012. 
  5. ^ Biografie - Enrico Forlanini
  6. ^ International Hydrofoil Society. Forlanini Arkivert 18. januar 2017 hos Wayback Machine., last accessed 2008-06-30
  7. ^ McLeavy, s. 106
  8. ^ McLeavy, s. 107–108
  9. ^ The New York Times Magazine. 1918-01-13 Page SM3. New Italian Airship Better Than Zeppelin, last accessed 2008-06-30 (full article)

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Roy McLeavy; Hovercraft and Hydrofoils in Colou' 1976 utgitt av Blandford Press Ltd. ISBN 0-7137-0767-4
  • Igino Mencarelli, Enrico Forlanini, Pubblicazioni Ufficio Storico Aeronautica SMA (italiensk)
  • Calabrò Sara (a cura di), La passione dell'invenzione. Enrico Forlanini, ingegnere e aeronauta, Telesma Edizioni, Milano, 2004 (italiensk)
  • Enrico Forlanini, in M. Viroli - G. Zelli, Personaggi di Forlì, Il Ponte Vecchio, Cesena (FO) 2013, pp. 59–61. (italiensk)

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]