Et siste ansikt

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk

Et siste ansikt er en roman av Arne Lygre, utkommet på Aschehoug i 2006. Lygre er mest kjent som dramatiker, og Et siste ansikt er den første romanen hans.

Romanen åpner på en benk i parken, der en eldre mann nærmer seg og tar kontakt med en enda eldre dame, etter – som det viser seg – å ha spionert på henne i lengre tid. De to oppnår en viss menneskelig kontakt, men kontakten avbrytes. For det meste har de sittet sammen i taushet, men han har fått vite at hun har sangstemme, og at hun holder en spesiell form for konserter: Hver kveld går hun ned i kjelleren i blokka der hun bor, og synger inn i ventilasjonsanlegget, slik at det kan høres som et svakt ekko på alle bad i blokka.

Etter at de en stund ikke har sett hverandre, oppsøker mannen badet i leiligheten hennes på det tidspunktet da hun er i kjelleren og synger. Hun overrasker han sovende på badegolvet. Fra nå blir han en daglig gjest i stua. En skjønner at de begge holder tilbake opplysninger om seg sjøl, og lengter etter å åpne seg. En dag sier hun at hun har drept, for deretter å kaste han ut og nekte han å komme igjen.

Kontakten gjenopptas etter at hun har falt og brukket lårhalsen og trenger hans hjelp. Det viser seg at ”drapet” skjedde under krigen, i en tysk konsentrasjonsleir, der hun en gang for å redde livet måtte peke ut en annen kvinne til å bli ofra i hennes sted. Nå har hun fått invitasjon til en minnemarkering i den samme leiren – som eneste gjenlevende fange. Det er snakk om en 70-årsmarkering, og her blir det klart at romanhandlinga ikke foregår i samtida, men noen år inn i framtida.

Kvinnen er avvisende til å takke ja til invitasjonen – av prinsipielle grunner. Erkjennelsen av at dagens statsledere tillater at det også i dag skjer etnisk rensing med tilhørende konsentrasjonsleirer – er for henne et bevis på at minnemarkeringer er uten verdi.

Mannens bitre hemmelighet er at han en gang var med på å mobbe en arbeidskamerat med døden til følge. Det viser seg at han hele tida har visst at kvinnen er mor til den døde, og at det er den egentlige grunnen til at han har oppsøkt henne. Nå får han mulighet til å sone sin skyld, når kvinnen blir stadig svakere, og han blir hennes oppofrende pleier like inn i døden. Etter at kvinnen er død, antar imidlertid mannens behov for soning groteske og makabre former.

Et siste ansikt skifter mellom to stemmer og to synsvinkler – hans og hennes. Mannens historie gjengis i tredje person, mens kvinnens del av historia kommer som gjenfortelling. Et særegent grep fra forfatterens side er å la jeg-fortellinga holde fram etter døden – ikke som en sjel eller ånd fra det hinsidige, men som kropp som dekomponeres.

Rent typografisk bryter romanen seg ut av sine sjangergrenser. Den er satt med ujevn høyremarg, og kan dermed minne om prosadikt. I tillegg inneholder den lange replikkvekslinger som stedvis får den til å minne om en tekst for scenen.

Et hovedtema i Et siste ansikt er hvilken skyld vi bærer for andre menneskers skjebne når omstendighetene presser oss inn i ekstreme situasjoner, og hvilke lærdommer vi trekker av fortidige handlinger – egne og andres.