Ernst Ferdinand Wenzel
Ernst Ferdinand Wenzel (født 1808, død 1880), var en tysk pianist og pianolærer.
Wenzel var elev av Friedrich Wieck, faren til Clara Schumann. Felix Mendelssohn-Bartholdy hentet ham til konservatoriet i Leipzig, og her underviste han blant annet Edvard Grieg og mange andre. Han sto i stadig kontakt med mange komponister, for eksempel Robert Schumann, som ble en venn, Louis Spohr, som Ole Bull ønsket seg som lærer, og Carl Loewe, som var en kjent balladekomponist.[1] Grieg, Johannes Brahms og mange andre dediserte komposisjoner til Wenzel.
Etter at Wenzel under en konsert fikk problemer med hukommelsen gav han opp pianistkarrieren, og han var sjelden innstilt på å spille selv for sine egne elever.
Som pedagog var Wenzel omstridt. Han kunne være både «åndfull og vittig», men når han ikke var fornøyd med elevenes prestasjoner hadde han en tendens til «å bruke munn» og «overøse dem med sarkasmer».[2] En musikalsk ordbok fra 1887 beskriver ham som «litt av en original».[3]
Wenzel var medarbeider i Neue Zeitschrift für Musik helt fra starten.[4] Tidsskriftet ble grunnlagt av Robert Schumann, Friedrich Wieck og pianistene Ludwig Schuncke og Julius Knorr i 1834, og blir fremdeles gitt ut.
Wenzel formidlet den første kontakten mellom Edvard Grieg og forlaget Peters i Leipzig.[5] Peters publiserte etter hvert de fleste av Griegs komposisjoner.
Referanser
- ^ (de)Schumanns symfonier
- ^ (de)Fra Leipzigs glanstid
- ^ Sitert i Grieg, Edvard (2005): Briefwechsel Band 1 - Die Briefe Max Abrahams an Edvard Grieg (Deutsche Hochschulschriften 1253). Frankfurt/Main München London New York: Verlag Hänsel-Hohenhausen, s. 14
- ^ (en)Neue Zeitschrift für Musik
- ^ (de)Wenzel, Grieg og Peters