En drankers hytte

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk

«En drankers hytte» er en skillingsvise skrevet rundt 1850 som opprinnelig er svensk. Den kom til Norge like etterpå, og er først å spore i Narvik, ifølge Per Johan Skjærstad i boken Frem fra glemselen. Den er også kjent under titlene «Så bitter kold blåser nordenvinden» og «Lille Ester», som den mest kalles for i Sverige. Hvem som har laget visa er ukjent. Alf Prøysen har den i sin samling De gamle visene, og her forteller han at den finnes i Albert Gladers håndskrevne visebok fra 1895.

Visa er innspilt på platen Frem fra Glemselen kap. 1 med Helge Borglund.

Den er dessuten spilt inn av Ole Ivars Veteranene (en samling av tidligere Ole Ivars-medlemmer) på platen Venner av oss, som er utgitt på plateselskapet Tylden & Co. i 1980. Ole Ivars Veteranene har valgt å fjerne to av versene i teksten fra sin innspilling.

Hans Aleksander Hansen skrev ny tekst til visa og kalte den «Klonkerud». Den ble spilt inn på plate i 1950 av Alf Prøysen.

Teksten[rediger | rediger kilde]

  1. Så bitter kold blåser nordenvinden om stueknuten den sene kveld
    i stuen sitter så blek om kinnen en liten pike ved skorsteinsheld
    Den bleke fargen den bærer preget, den vitner tydelig om sykdom nød
    men hennes fader til kroen drager forglemmer hjemmet og barnets nød
  2. Blott broder Aksel ved vindu sitter i kolde stuen og ser mot skyn
    og minnes fortiden grum og bitter, fort veksler om for hans indre syn
    Fast tåren strømmer ved tanker tunge, gråt ikke Ester min søster snill
    snart kommer pappa og da vår hunger skal være endt, vi får mat i kveld
  3. Og broder minns du da mamma levet hva anderledes det var mot nu
    i kolde vintre vi ei behøvet på pappa vente, men kjære du
    kom løft meg sett meg ved vindu rede jeg vil så gjerne mot himmelen se
    kanskje at mamma da vil se ned i fra himmelens stjerner og mot meg le
  4. Som før hun gjorde jeg minnes gjerne når hun om kvelden meg sang i søvn
    se opp du lille der falt en stjerne, så sagde ofte min mamma øm
    Og når en stjerne fra himmelen faller, en sjel får flytte til Gud i kveld
    når jeg til mamma går hen da faller vel og en stjerne fra himmelens hvelv
  5. Men la meg bror i din favn få hvile her er så koldt og jeg er så trøtt
    og Aksel tager sin søster lille og i hans favn hun snart slumrer søtt
    Han sitter tyst der og vugger sakte sin lille søster på sine kne
    og ser mot himmelen da faller sakte en liten stjerne fra himmelen ned
  6. En liten stjerne, så sagde Ester, skal falle ned når jeg går til Gud
    så tenker broder og straks ser etter, hans lille søster har alt fått bud
    det trette øyet, den bleke kinnen, ei vætes skal mer av sorgens tår
    hun frøs ei mer i den kolde vinden, nei hun forklaret for lammet står.
  7. Den grumme fader fra kroen drager får se sin lille der ligge død
    han i sin sjel følte sorg og anger, så Gud fikk frelse fra syndens nød
    Nu han ei mere på kroen sitter, men mangen gang lutet mot sin stav
    av anger feller han tåren bitter for enkle korset på Esters grav.
  8. Hun visste ei at hun her fikk være en misjonær som fra syndens vei,
    den arme dranker fikk overføre, men kjære hvem skal nå føre deg,
    du som i lystenes land nu tøver, se Jesus banker på hjertets dør,
    og skynd deg åpne for Gud deg bøye, du angre skal at du ei kom før.

Kilder[rediger | rediger kilde]