Elveperlene på Jæren

Elveperlene fra Jæren på 1600- og 1700-tallet var en tilleggsnæring for bøndene og danskekongens privilegium.

Det dansk-norske kongehuset var storforbrukere av perler. De ble brukt til smykker, i håret, på manns- og kvinnedrakter, på hansker og luer, på hestesaler og seletøy og til og med på kongelige jaktfalker. Fra midten av 1600-tallet modererte bruken seg noe og perlene ble fra da av stort sett brukt av kvinner, i håret og som smykker, men fremdeles i store mengder. Perlene var for det meste sjøperler, kalt orientalske perler, for det fantes ikke perleelver i Danmark.

I et brev fra 1637 klager kong Christian IV til lensherren på Agdesiden over at norske bønder fisket og solgte elveperler, noe han anså som sin rett på linje med andre naturressurser. Brevet viser at perlefiske allerede da var en inntektskilde for bøndene. Andre gang vi hører om perlefangst er i 1665, da sønnen, kong Frederik III, utnevnte en kongelig perleinspektør som skulle ha oppsyn med alle perleelvene i Stavanger stift og sørge for at perlene ble sendt til kongen. Alle de viktigste perleelvene i Norge lå innenfor grensene til Stavanger stift. Mest kjent var perlene fra de stilleflytende elvene på Jæren.

Det ser ikke ut til at påbudet om at perlene skulle sendes til kongen alltid ble tatt alvorlig. Rettssaker fra andre steder i landet, blant annet fra 1666 og 1696, viser at folk solgte perler i hemmelighet.

Da kong Christian V besøkte Jæren i 1685 fikk han med seg en samling uvanlig store perler. Ikke mange år etterpå, i 1691, kom loven om perlefiske som slo fast at perlefiske var dronningens privilegium og ulovlig fiske skulle straffes hardt.

Bestanden av perlemuslinger ble kraftig beskattet og i noen elver forsvant de helt. Ordningen med egne perleinspektører svarte seg ikke lenger. I siste halvdel av 1700-tallet ble derfor perlefiske først forpaktet bort og senere overlatt til fogdene. Fisket var så lite at fogden til slutt stanset rapporteringen til dronningen.

I hvor stor grad bøndene alle disse årene i det stille solgte perler direkte til oppkjøpere kan vi bare gjette oss til. Hvor store inntekter av perlefisket bøndene langs jærelvene hadde har trolig variert. Mens bestanden var stor kan det ha vært en god tilleggsnæring, mens det utover 1700-tallet kan ha gitt mindre inntekter. Perlefisket var et hardt og kaldt arbeid. Det kan allikevel ha hatt betydning i en tid hvor levekårene kunne være vanskelige.

Litteratur

• Daasvand, Tone. 2010. «Elveperlene fra Jæren på 1600- og 1700-tallet – en tilleggsnæring for bøndene og danskekongens privilegium». Frá haug ok heiðni nr 3, s. 26-27.
• De Fine, B.C. 1745. (de Fine, B.C., Thorson, P og Grimstvedt, M. 1987.) Stavanger Amptes udførlige Beskrivelse, Rogaland Historie- og ættesogelag, Stavanger s. 16.
• Miljøverndepartementet 2010. «En virvelløs historieforteller». http://www.naturmangfoldaret.no/content.ap?thisld=529 (05.07.10)
• Nielsen, Y. 1899. «Kong Christian den femtes reise i Norge i 1685». Vidar III, s. 291–292, Christiania, Fabritius. Original håndskrift i de danske Rigsarkiv.
• Randsborg, H.B. et al. 2007. «Jærperlene: lokal attåtnæring og danske dronningsmykke». Utstillingskatalog. Hå gamle prestegard.
• Riksarkivet 2004. «...Angaaende nogle perler...». http://www.arkivverket.no/manedens/juni2004/hovedside.html (05.07.10)
• Risa, L. 2004. «Då perlefangsten i Håelva var kongeleg privilegium». Jæren: Årbok for Jærmuseet 16,s. 60–77.