Eksplosjonen på Grønlikaia
| Eksplosjonen på Grønlikaia | |||
|---|---|---|---|
| Dato | 17. august 1945 | ||
| Ulykkessted | Grønlia | ||
| Tall | |||
| Omkomne | 41 | ||
| Skadde | 98 | ||
 Eksplosjonen på Grønlikaia 59°53′52″N 10°45′11″Ø | |||
.jpg)
Eksplosjonen på Grønlikaia var en større ulykke som skjedde 17. august 1945, på Grønlikaia i Oslo, under opprydding av ammunisjon og sprengstoff etter den tyske okkupasjonen av Norge (1940–1945). Ulykken førte til 41 dødsfall, mer enn hundre sårede, og til store materielle skader. Ifølge historikeren Martin Gärtner var slik bruk av tyske soldater et brudd på folkerettens regler om behandling av krigsfanger.
Bakgrunn[rediger | rediger kilde]
Ulykken fant sted midt på dagen, på Grønlikaia i Oslo, ved foten av Ekebergåsen. Der arbeidet hundrevis av tyske krigsfanger under kommando av de britiske okkupasjonsstyrkene, med å laste ammunisjon fra jernbanevogner om bord i lekteren «Filius». Det var meningen å dumpe ammunisjonen på dypt vann.
Lekteren var blant annet fylt med 13 tonn sprengstoff, 1,5 tonn fenghetter og et halvt tonn håndgranater. Da ulykken skjedde var man i ferd med å laste om bord kasser med 20 mm antiluftskytspatroner. Med en overbelastet kranskuffe mistet man en kasse rett ned i lasterommet, slik at de femten tonnene med sprengstoff gikk i luften.
En kilde hevdet at 39 tyske liv gikk tapt, to norske, mens avisen VG skrev at totalt 43 menneskeliv gikk tapt.[1] I tillegg måtte 98 personer på sykehus: 88 tyskere, åtte briter og to nordmenn. De materielle skadene var omfattende. 50 meter av kaia raste ut. To lagerbygninger lå i ruiner, 15 andre lagerbygg ble skadet. 30 jernbanevogner ble ødelagt. Bolighus måtte evakueres, og i de nærmeste bydelene gikk vindusrutene. Verst rammet ble beboerne i Grønlikleiva rett over kaianlegget.[2]
Ulykken ble etterfulgt av omfattende granskinger, der både den allierte militære forhørsrett og Oslo sprengstoffinspeksjon var involvert. Konklusjonen var klar: Årsaken til ulykken var at lastingen ikke skjedde under sakkyndig ledelse og kontroll, altså uansvarlighet fra den allierte hærledelsens side. Den amerikanske major Sheriff som ledet lastingen, var ikke utdannet innen ammunisjonstjeneste, og hadde forlatt Norge alt dagen etter eksplosjonen.[1] De tyske soldatene i Norge var under britisk jurisdiksjon inntil 1. desember 1945.[3]
Brudd på folkeretten[rediger | rediger kilde]
Historikeren Martin Gärtner hevder i sin fordypningsoppgave i historie at bruken av tyske soldater for å rydde og fjerne ulike typer ammunisjon var et brudd på folkeretten, nærmere bestemt Genèvekonvensjonen av 1929 om behandling av krigsfanger.[4] Den allierte overkommandoens begrunnelse for bruken av tyske soldater til slikt arbeid var at den tyske staten hadde opphørt å eksistere, og at de tyske soldatene derved ikke lenger var å anse som krigsfanger, men «avvæpnet fiendtlig personell». Gärtner hevder at dette synet ikke synes begrunnet i Genèvekonvensjonen av 1929, men var situasjonsbetinget.[5]
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ a b Gärtner 2019, s. 16
- ^ «Dagne fra Ekeberg minnes eksplosjonen på Grønlia i 1945», noblad.no 2. nov. 2019 (bak betalingsmur)
- ^ Gärtner 2019, s. 19
- ^ Gärtner, Martin (2019). «1.2». "Praktisk talt uten norske tap" Eksplosivrydding utført av tyske soldater i Norge 1945-47 (PDF). Trondheim: NTNU. s. 2. «Hensikten med oppgaven er å bevise at folkeretten (Genèvekonvensjonen av 1929) ble brutt på norsk jord ved å benytte krigsfanger til mine- og eksplosivrydding. Forsøk på debatt rundt ryddingen har vært gjort, men har ofte blitt slått ned av både historikere og andre autoriteter på feltet, som for eksempel historikeren Hans Fredrik Dahl, og leder for hjemmefrontmuseet, Frode Færøy.»
- ^ Gärtner, Martin (2019). «3.0». "Praktisk talt uten norske tap" Eksplosivrydding utført av tyske soldater i Norge 1945-47 (PDF). Trondheim: NTNU. s. 24. «Det fremste problemet med mine- og eksplosivryddingen etter krigen er derimot ikke at utførelsen var farligere enn den kunne ha vært. Bruken av krigsfanger i så risikabelt arbeid er nemlig klare brudd på Genèvekonvensjonen av 1929, som regulerte behandlingen av krigsfanger. Likevel fremstår ikke bruken av tyske soldater som tydelige brudd. Etter Tysklands kapitulasjon i mai 1945 mente nemlig de allierte at konvensjonen ikke angikk soldatene som var hjemmehørende i det da oppløste tredje rike. Dermed var ikke tyskerne krigsfanger, og de kunne fritt bli satt til arbeid som ble ansett for farlig for egne soldater. De allierte fremhevet altså et skille mellom krigsfanger og ‘avvæpnet fiendtlig personell’, men det er lite som tyder på at skillet egentlig var begrunnet i annet enn ren nødvendighet. Situasjonen i Europa tilsa nemlig at allierte rett og slett ikke kunne ha behandlet tyskerne i henhold til folkeretten om de så ville.»
Kilder[rediger | rediger kilde]
- Martin Gärtner, 2019, «Praktisk talt uten norske tap»: Eksplosivrydding utført av tyske soldater i Norge 1945-47, Fordypningsoppgave, NTNU lektorutdanning i historie
- «Grønlikaia i lufta», Aftenposten 7. april 1993
- «Grønlikaia», fra Oslo byleksikon