Eksofiksjon

Eksofiksjon (gr. ekso = ytre + fiksjon = påfunn, innbildning) stiller forfatteren fullstendig fritt i hvorledes en velger å fremstille virkelige personer og hendelser.

En fullstedig oppdiktet forståelse av realitetene

På 1980-tallet lanserte Serge Doubrovsky begrepet autobiografisk (gr. autos = selv + biografi = livsbeskrivelse) fiksjon - eller autofiksjon. Gjennom en rekke bøker hentet han frem kjente personer og tilla dem rent fiktive opplevelser som bygger videre på det faktisk eksisterende. Her er det eksofiksjonen fører et skritt videre og like ut i det absurde.

Mens eksofiksjonen gir ubegrensede muligheter til å fabulere videre gjennom bare løselig å ta utgangspunkt i personer eller virkelige hendelser, nøyer autofiksjonen seg med å gripe til visse kunstneriske friheter. Både eksofiksjon og autofiksjon relaterer seg altså til autobiografien, men står begge i mer eller mindre løselig relasjon til hva som faktisk har skjedd.

Begrepet eksofiksjon kom først til anvendelse hos filosofen Philippe Vasset i en artikkel i avisen Libération i 2013, men allerede 28. april 1993 utga forfatteren René de Obaldia en samling livsminner kalt Exobiographie (gr. ekso = ytre + biografi = livsbeskrivelse). Tittelen betegner et utvendig perspektiv på personskildringen. For dette verket mottok Obaldia utmerkelsen le Prix Novembre.

Ettersom eksofiksjonen ikke er belemret med biografiens krav til dokumentasjon fenger den folk som ønsker reservasjonsløse svar der det ikke gjøres bruk av kildekritiske heftelser eller gis referanser og notehenvisninger. Sjangeren er blottet for motforestillinger og blir gjerne omtalt som litteraturens svar på sladrebladene.

Litteraturkritikeren Pierre Assouline har i tidsskriftet République des Livres karakterisert biografien som presisjonens kunst og romanen som sannhetens, mens eksofiksjonen kiler seg inn som en blanding av de to sjangrene.

Eksempel 1: Konspirative grunner til Roland Barthes' død

I boka La septième fonction du langage skriver Laurent Binet om semiologen Roland Barthes, som ble drept i en trafikkulykke i Rue des Écoles i Paris i 1980. Han ble påkjørt av en liten lastebil og døde en måned etterpå på Pitié-Salpêtrière-sykehuset. I stedet for at det var en ulykke påstår Binet det var et planlagt drap, og skaper en krimsak der det ikke skjelnes mellom fantasi og fakta. Binet lar Barthes komme ut fra en restaurant, hvor han har spist lunsj med Frankrikes neste president, François Mitterrand. I vesken har Barthes med seg et dokument hvor han i tillegg til de seks elementer i språket har utredet et sjuende element – en spesiell manipulasjonskraft. Kunnskaper om manipulasjonen vil ha stor verdi for makthaverne dersom de får slå kloa i disse. Men manuskriptet han skulle til College de France med forsvinner ved påkjørselen.

Eksempel 2: Sjelelig innsikt i verdenskrigens aktører

Éric Vuillard skildrer i L’ordre du jour Adolf Hitlers møte med industrimagnatene Bayer, Agfa, Krupp og Siemens til middag hos Ribbentrop i London, hvor også Joseph Chamberlain har innfunnet seg. Dermed gjøres leseren til flue på veggen og blir vitne til hvorledes Østerrike kunne ha blitt ofret i et maktspill mellom nasjonene.

Sébastien Spitzer tegner et skremmende portrett av fru Magda Goebbels og hennes tankeverden frem til hun tar livet av alle barna og seg selv i bunkeren i Berlin. Og tilsvarende har Olivier Guez i La disparation de Josef Mengele fulgt konsentrasjonsleirlegen fra Auschwitz fra han ankommer Argentina i 1949 til han drukner på stranda i São Paulo i Brasil i 1979.

Litteratur

• Laurent Binet 2015: La septième fonction du langage. Paris: Éditions Grasset. ISBN 9782253066248.
• Tine Byckel 2018: Fantasier om faktiske folk (oversatt av Lars Nygaard). Klasskampen nr. 8. Onsdag 10. januar 2018, s. 28-29.
• René de Obaldia 1993: Exobiographie. Paris: Éditions Grasset. ISBN 2-246-34021-7.
• Sébastien Spitzer 2017: Ces rêves qu’on pietétine. Paris: Editions de L'Observatoire. ISBN 979-10-329-0071-0.