Effektivitetshypotesen
Effektivitetshypotesen er en rettsøkonomisk hypotese som bygger på en antagelse om at rettsutviklingen i et land preges av et ønske om effektiv ressursbruk.[1] En annen delvis konkurrerende teori er interessegruppeteorien.
Benyttes hypotesen innefor lovgivningsprosessen vil man legge til grunn av lovgiver har effektivitet som et grunnleggende formål, og at de gir lover som leder til et slikt resultat.[1] Hypotesen bygger på at det er begrenset med ressurser i et samfunn, og at lovgiver ønsker at rettsregler skal medføre minst mulig samfunnsøkonomisk tap eller størst mulig samfunnsøkonomisk gevinst. Det er fremhevet tre hovedsynspunkter i økonomisk litteratur for hvorfor denne hypotesen ikke gjelder generelt i lovgivningsprosessen: 1. i demokratiske beslutninger teller alle stemmer likt, det tas ikke hensyn til hvor sterkt de forskjellige ønsker en regel. 2. Politiske forhandlinger fører ikke alltid frem til et resultat. 3. Det kan lønne seg for enkelte å arbeide for en regel som er til fordel for dem selv, men som ikke er samfunnsøkonomisk effektiv.[1] På den annen side vil det kunne være markedskrefter som arbeider for effektive regler, og velgere vil kunne innse at foreslåtte regler er effektive (og derfor ønskelige) selv om de ikke konkret favoriserer dem. En demokratisk lovgivningsprosess vil derfor i en viss grad produsere en rekke effektive regler.[1]
Benyttes hypotesen på virkningen av private søksmål kan det tenkes at adgangen til søksmål over tid fører til effektive regler. Dette kan forklares med at ineffektive regler vil føre til større tap og oftere konflikter, og at en stadig økende pågang av søksmål vil medføre at det med tiden produseres effektive regler. Effektive regler vil på sin side kunne føre til at partene oftere kommer til enighet. En negativ side ved rettsutvikling gjennom søksmål er gratispassasjerproblemet. Samtidig som mange drar nytte av utviklingen ved at en ineffektiv regel utfordres ved søksmål, er et kun partene som må bære kostnadene.
Hypotesen kan også tenkes anvendt på utøvelsen av domsmyndighet ved å legge til grunn at dommere vektlegger effektiv ressursbruk og dermed vil tolke lover effektivt eller utvikle effektiv ulovfestet rett (et eksempel kan være støvletthældommen fra 2006).
Se også
[rediger | rediger kilde]Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ a b c d Erling Eide / Endre Stavang (2008). Rettsøkonomi. Cappelen Akademisk Forlag. ISBN 978-82-02-24122-3.