Edward L. Atkinson
| Edward L. Atkinson | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 23. nov. 1881[1] Saint Vincent Windwardøyene[2] | ||
| Død | 20. feb. 1929[3] (47 år) Middelhavet | ||
| Beskjeftigelse | Oppdagelsesreisende, kirurg, lege, parasitologist | ||
| Utdannet ved | Forest School | ||
| Nasjonalitet | Storbritannia | ||
| Utmerkelser | Distinguished Service Order Polarmedaljen | ||
Edward Leicester Atkinson (født 23. november 1881 på Windwardøyene, død 20. februar 1929 til sjøs) var en lege i Royal Navy og medlem av den vitenskapelige besetningen på Terra Nova-ekspedisjonen under ledelse av Robert F. Scott fra 1910 til 1913. Han hadde kommandoen på ekspedisjonens hovedleir ved Cape Evans i 1912 og ledet gruppen som fant teltet med likene av Scott, Henry Bowers og Edward Wilson.
Tidlig liv[rediger | rediger kilde]
Atkinson vokste opp på Windwardøyene i Karibia. Han tok utdanning i London og hadde sin turnustjeneste ved St. Thomas' Hospital. I 1908 ble han militærlege i Royal Navy, basert ved marinenhospitalet i Gosport i Hampshire. Han var først og fremst forsker, og hadde publisert en artikkel om gonoréisk revmatisme[4] da han ble utpekt til ekspedisjonslege og parasittolog på Scotts sydpolsekspedisjon.
Terra Nova-ekspedisjonen[rediger | rediger kilde]
Utdypende artikkel: Terra Nova-ekspedisjonen
Sydpolsekspedisjonen[rediger | rediger kilde]
Etter en overvintring hovedsakelig fylt med vitenskapelig arbeid, fulgte Atkinson Scotts sydpolgruppe over Rossbarrieren og opp Beardmorebreen til polarplatået. Den 22. desember 1911 returnerte han mot hovedbasen, og ankom Cape Evans sammen med fire andre den 29. januar 1912 etter en reise uten store begivenheter.[5]
Atkinson hadde mottatt muntlige ordre fra Scott angående fremtidig bruk av ekspedisjonens hunder, som hadde returnert til Cape Evans før bestigningen av Beardmorebreen. Disse ordrene innebar at Atkinson måtte sørge for at hundene ble sendt til Ett-tonns-depotet i februar, og derfra komme så langt som mulig med de forsyningene som fantes i depotet. Dette var avvikende fra tidligere ordre angående hundene, og mangelen på en klar intensjon i den nye ordren skulle føre til problemer senere.
Ansvarlig på Cape Evans[rediger | rediger kilde]
Ved tilbakekomsten til Cape Evans, overtok Atkinson ledelsen som den eneste marineoffiseren tilstede. Sammen med hundepasseren Dimitri Gerov satte de avgårde med hundene. De passerte Hut Point 19. februar, der de møtte Tom Crean. Han meldte at Edward Evans lå sterkt medtatt av skjørbuk i et telt 56 kilometer lenger sør og trengte umiddelbar hjelp.[6] Atkinson besluttet at dette hadde førsteprioritet og satte ut med hundene for å bringe Evans tilbake. Den 22. februar var oppgaven fullført og alle var tilbake ved Hut Point.
Evans meddelte at siste ordre fra Scott angående hundene var å bringe dem sørover til 82 eller 83 grader, med håp om å møte sydpolgruppen i midten av februar.[7] Atkinsons ble imidlertid værende hos Evans på grunn av hans helsetilstand. Apsley Cherry-Garrard overtok oppgaven med å lede hundene sørover til Ett-tonns-depotet, og den siste ordren meddelt av Evans ble tilsidesatt. Cherry-Garrard og Gerov dro sørover med hundene 26. februar for å legge igjen ekstra rasjoner til sydpolgruppen på Ett-tonns-depotet. De fortsatte ikke lenger sørover enn depotet, men returnerte 16. mars etter å ha ventet på Scott i flere dager.
Den 26. mars dro Atkinson igjen ut, denne gang sammen med Patrick Keohane (og uten hundene), for å spore opp sydpolgruppen. Den 30. mars hindret været dem i å gå videre, og Atkinson registrerte: «Jeg var praktisk talt sikker på at sydpolgruppen var fortapt».[8]
Før vinteren satte in for fullt, ledet Atkinson et forsøk på å komme Northern Party til unnsetning. Ingen hadde hørt fra dem siden avreisen for over ett år siden. Bergingsgruppen bega seg i vei fra Hut Point den 17. april, men de var ikke i stand til å gå lenger enn til Butter Point ved munningen av Ferrarbreen.[9] Den følgende vinteren på Cape Evans ble en tøff og anstrengt periode for de utmattede ekspedisjonsdeltakerne, men Atkinson gjennomførte et vitenskapelig program og fritidsaktiviteter og var i stand til å holde moralen oppe. Da vinteren tok slutt, sto de overfor et dilemma: skulle de forsøke å fastslå skjebnen til sydpolgruppen, eller skulle prioritere et nytt forsøk på å lete etter the Northern Party? De valgte det første.
Funnet av Scotts telt[rediger | rediger kilde]
Den 29. oktober 1912 ledet Atkinson en patrulje med hunder og muldyr for å søke etter sydpolsgruppen. Den 11. november fant de teltet med Scott, Wilson og Bowers 18 kilometer sør for Ett-tonns-depotet. Atkinson fant Scotts dagbok og fikk dermed rede på omstendighetene rundt katastrofen. De lette videre sørover etter Oates, men fant bare hans sovepose. Da de kom tilbake til Hut Point 25. november, fikk de greie på at the Northern Party hadde kommet trygt tilbake. Victor Campbell overtok dermed ledelsen av ekspedisjonen.
Første verdenskrig[rediger | rediger kilde]
Ikke lenge etter hjemkomsten til England reiste Atkinson på en medisinsk ekspedisjon til Kina for å undersøke parasittisk flatorm som forårsaket sneglefeber blant britiske sjøfolk, men etter utbruddet av krigen meldte han seg til aktiv tjeneste og ble sendt til Gallipoli for å undersøke flueoverførte sykdommer. Her pådro seg plevritt og ble liggende på sykehus. I 1916 tjenestegjorde han på Vestfronten og kjempet i slaget ved Somme, noe han mottok Distinguished Service Order for. I september 1918 ble han alvorlig skadet i en eksplosjon ombord i HMS «Glatton» i Dover havn.
Senere liv[rediger | rediger kilde]
Etter krigen avslørte Atkinson for Cherry-Garrard resultatene fra forskning han hadde gjennomført på næringsinnholdet i rasjonene Scott og hans menn hadde spist på isbarrieren og polarplatået. Han hadde oppdaget at barriererasjonene bare ga 51 % av kaloriene som var nødvendig for denne typen påkjenninger, mens tilsvarende tall for platårasjonene var 57 %.[10] Disse verdiene ga en plausibel forklaring på den fysiske utmattelsen sydpolgruppen opplevde.
Atkinson fortsatte sin karriere i marinen. Den 20. februar 1929 døde han plutselig ombord på et skip på vei fra Middelhavet til England.
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ Autorités BnF, BNF-ID 10492938c, data.bnf.fr, besøkt 30. desember 2019[Hentet fra Wikidata]
- ^ Tsjekkias nasjonale autoritetsdatabase, NKC-identifikator xx0268001, besøkt 29. januar 2023[Hentet fra Wikidata]
- ^ Tsjekkias nasjonale autoritetsdatabase, NKC-identifikator xx0268001, besøkt 10. januar 2022[Hentet fra Wikidata]
- ^ Wheeler, s. 138
- ^ Scott, vol. 1, s. 628
- ^ Evans, Lashly og Crean hadde utgjort det siste støttelaget som hadde returnert 3. januar. Lashly ble igjen og pleiet Evans mens Crean gikk til Hut Point.
- ^ Scott hadde åpenbart vært overoptimistisk angående støttelagets fremdrift på tilbaketuren, og hadde forventet at meldingen skulle nå Atkinson mye tidligere.
- ^ Scott, vol. II, s. 309
- ^ Scott, vol. II, s. 310–316
- ^ Cherry-Garrard, s. 618
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- Cherry-Garrard, Apsley (1983): The Worst Journey in the World, Penguin Travel Library.
- Fiennes, Ranulph (2003): Captain Scott, Hodder and Stoughton.
- Huntford, Roland (1985): The Last Place on Earth, Pan Books.
- Scott, Robert F. (1913): Scott's Last Expedition, Vols I and II, Smith Elder & Co. Fulltekst Project Gutenberg
- Seaver, George (1983): Forord til 1965-utgaven av Cherry-Garrards Worst Journey, Penguin Travel Library.
- Solomon, Susan (2001): The Coldest March, Yale University Press.
- Wheeler, Sara (2001): Cherry: A life of Apsley Cherry-Garrard, Jonathan Cape.