EOKA-opprøret
| EOKA-opprøret | |||||||
|---|---|---|---|---|---|---|---|
 | |||||||
| |||||||
| Stridende parter | |||||||
 EOKA |  Storbritannia | ||||||
| Styrker | |||||||
| 1 250[1] | 40 000 | ||||||
EOKA-opprøret var en væpnet konflikt på Kypros mellom EOKA og britiske styrker mellom 1955 og 1959, og førte til sist til kypriotisk uavhengighet fra Storbritannia.
Historie
[rediger | rediger kilde]Den militære kampanjen ble offisielt startet av EOKA den 1. april 1955. På denne datoen gjennomførte organisasjonen samtidige angrep på den britiske kringkastingsstasjonen i Nikosia, på britiske kaserner og på mål i Famagusta. Deretter, og til forskjell fra andre anti-kolonisme-bevegelser, holdt EOKA seg til å sabotere militære installasjoner, angripe konvoier og patruljer og å likvidere britiske soldater og lokale informanter. Organisasjonen gjorde ingen forsøk på å kontrollere noe territorium, en taktikk som Georgios Grivas, organisasjonens leder, hevdet ikke ville ha passet det kypriotiske terrenget og den militære ubalansen på øya. Organisasjonen kunne vanskelig ha kontrollert landområder over lang tid, på grunn av britisk overlegen militær kapasitet.[2]
Ved konfliktens høydepunkt hadde EOKA-geriljaen 1,250 medlemmer (250 regulære og 1,000 aktive i undergrunnen). De britiske sikkerhetsstyrkene talte totalt 40,000 soldater. EOKA var støttet av den greske regjeringen i form av våpen, penger og propaganda.
Den 12. desember 1955 ble det utkjempet et større slag mellom britiske styrker og EOKA-geriljaer, når 700 britiske soldater forsøkte å omringe hovedkvarteret til EOKA-generalen Georgios Grivas ved Troodos-fjellene nær landsbyen Spilia. Troppene ble oppdaget tidlig, og Grivas delte styrkene sine i to. Halvparten ble kommandert personlig av Grivas og skulle kjempe mot de innkommende britiske enhetene fra nord, mens en annen del under kommando av Grigoris Afxentiou skulle stå imot styrkene som angrep fra sør. Begge EOKA-enhetene retirerte til nærliggende fjelltopper, hvorfra de planla å angripe britene ettersom de ankom. Når de britiske styrkene ankom ved det forlatte hovedkvarteret, oppstod det kaotisk stemning idet de trodde EOKA hadde omringet dem, og i forvirringen begynte de britiske soldatene å skyte på hverandre. 50 soldater ble drept i løpet av hendelsen, og som et resultat av dette ble ikke målet om å slå ut EOKAs lederskap oppnådd. Geriljaen ville fortsette å operere i de kommende år.[3]
Den 16. juni 1956 omkom CIA-offiser William P. Boteler i en restaurantbombing. Umiddelbart var Grivas ute og forsikret at organisasjonen hans ikke med hensikt siktet på amerikanske borgere.[4]
I oktober 1956 ble Pilots Christof, en av EOKAs ledere, fanget under Operasjon Spurvhauk. Det følgende året ble Grigoris Afxentiou, en annen leder, brent til døde under slaget om Machairas. Et antall greske krigere ble hengt, inkludert den 18 år gamle Evagoras Pallikarides.[5]
EOKAs aktiviteter fortsatte inntil desember 1959 da en våpenhvile ble erklært. Våpenhvilen banet vei for Zürich-avtalen, som sikret kypriotisk uavhengighet.
EOKAs mål om å bli kvitt britiske styrker på Kypros ble delvis nådd den 16. august 1960 da Kypros mottok sin uavhengighet fra Storbritannia og fikk suverenitet over hele øya unntatt Akrotiri og Dekelia, som forble britiske baser.
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ Kraemer, Joseph S. (vinteren 1971). «Revolutionary Guerrilla Warfare & the Decolonization Movement». Polity. 4 (2): 146. Besøkt 26. april 2008.
- ^ Grivas, George (1964). The Memoirs of General Grivas. London: Longmans.
- ^ The Memoirs of General Grivas, edited by Charles Foley, side 54
- ^ Gup, Ted. Book of Honor: Covert Lives and Classified Deaths at the CIA page 90, New York, Doubleday, 2000. ISBN 0-385-49293-6
- ^ Simpson, Alfred William Brian (2001). Human Rights and the End of Empire: Britain and the Genesis of the European Convention. Oxford University Press. s. 876. ISBN 978-0199267897.