Dykketabell

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
BSAC dekompresjonstabeller for nitroxgass

En dykketabell (egentlig en dekompresjonstabell) er en tabell som benyttes i forbindelse med planlegging av dykking med tilførsel av komprimert pustegass - vanligvis luft. Tabellene tar utgangspunkt i at dykket gjennomføres på en stabil, maksimal dykkedybde før oppstigning til overflaten starter. Tabellene vil angi maksimalt tillatt bunntid før dykkeren kan svømme til overflaten (direkteoppstigningsdykk), eventuelt hvilke stopp som må legges på ulike dybder på vei opp (etappestopp ved «dekompresjonsdykk»).

Det finnes også mer komplekse tabeller som kan ta hensyn til forskjellige profiler under samme dykk, dykk utført på andre høyder enn havets overflate samt planlagte dekompresjonsdykk.

Hvorfor dykketabeller?[rediger | rediger kilde]

Når man bruker luft (eller annen blandingsgass) ved dykking, vil en del av nitrogenet i luften tas opp av kroppen og ikke bli skilt ut med en gang. Hvor fort nitrogenet blir tatt opp av kroppen bestemmes av blodgjennomstrømming, gassløselighet og gasstrykk i pustegass og vev. Dykkedybde og dykketid er de forholdene som først og fremst bestemmer gassopptaket, men en rekke individuelle forhold som dykkerens fettfraksjon, alder, termiske komfort og arbeid antas å bidra..

Jo dypere man dykker jo raskere vil man ta opp nitrogen i kroppen. Mengden gass som løser seg i kroppen vil øke jo lenger man er nede. Ved oppstigning skjer den motsatte prosessen: overskuddsgass i vevene diffunderer til kapillærene, transporteres med veneblod til lungene og pustes ut.

Hvis dykkeren svømmer for fort mot overflaten vil gassmengden i vevene være så stor at det dannes bobler. Disse boblene er utgangspunktet for trykkfallssyke (dykkersyke).

Den enkleste måten å unngå trykkfallsyke er å benytte seg av en dykketabell. Enkelt fortalt forteller en dykketabell deg hvor lenge du kan være nede på en gitt dybde før du må avslutte dykket og gå til overflaten.

Dykketabellens historie[rediger | rediger kilde]

På land puster vi inn luft som primært består av nitrogen og oksygen. Ved havets overflate har all luften som er over oss et bestemt trykk som kalles 1 atmosfærisk trykk. Ved dette trykket tar kroppen til seg oksygen, som blir forbrukt, og en minimal mengde nitrogen.

Når kroppen settes under trykk så vil dette påvirke opptaket av både nitrogen og oksygen, men fordi nitrogen kun er en bindingsgass og ikke har noen funksjon i kroppen vår vil denne gassen kun bli absorbert (tatt opp) i kroppens vev og skilt ut igjen når trykket avtar.

Når man setter noe under trykk kalles dette å komprimere. Når man tar bort dette trykket igjen, kalles det for å dekomprimere, derfor er også dette et uttrykk som brukes innen dykking. Første gang en skade medført av dekompresjon ble oppdaget var av Robert Boyle i 1670, hvor han oppdaget en boble som hadde vokst frem på øyet til en slange han hadde plassert i en dekomprimert beholder.

Første gang dekompresjon ble oppdaget i mennesker var i 1841 når franske kullgruver begynte å bruke komprimeringsteknikken i gruvedrift.

Første gang det ble utgitt en publikasjon rundt dekompresjon og dykkere (hjelmdykkere i denne sammenheng) var i 1878 når en fransk vitenskapsmann med navnet Paul Bert gav ut teori på området: «La Pression Barometrique».

Den moderne dykketabellens far er Professor John Scott Haldane som eksperimenterte med geiter og etter hvert dykkere fra Royal Navy og han publiserte den første dykketabellen i 1907 for Royal Navy.

De første tabellene ble kalt dekompresjonstabeller fordi de tillot stopp på forskjellige dybder på vei opp fra et dykk, såkalte dekompresjonsstopp.

Dagens moderne tabeller benytter seg ikke av innlagte dekompresjonsstopp som en del av dykket og kalles derfor bare dykketabeller.

Nitrogen i kroppen[rediger | rediger kilde]

Måten nitrogenet tas opp i kroppen henger sammen med noe som kalles Henry's lov og vi har alle opplevd dette når vi åpner en brusflaske noen har ristet. Når man åpner flasken slipper man ut det trykket som finnes der inne og kullsyren som er tilsatt vannet slippes ut.

På samme måte tar kroppen opp nitrogen under dykking og dette blir lagret i forskjellige deler av kroppen. Hvor fort det blir tatt opp avhenger av hvilke type kroppsvev vi snakker om. Kjøttfylte muskler med god blodgjennomstrømning mettes raskt med nitrogen (dvs fylles opp), mens fettvev i kroppen bruker lengre tid. Derfor er det en kobling mellom hvor mye fett et menneske har på kroppen og hvor raskt nitrogenet tas opp.

Når man avslutter dykket, det vil si går til overflaten igjen, vil trykket på kroppen avta og nitrogenet vil forlate kroppen. Dersom man holder seg innenfor de reglene som finnes ved dykking så vil dette ikke føre til noen problemer og man vil rett etter et dykk fremdeles ha for mye nitrogen i kroppen uten at dette er farlig. Dagens tabeller regner med at det tar 6 timer etter et dykk før kroppen er fri for nitrogen.

Dykketabeller i dag[rediger | rediger kilde]

Dagens tabeller er enkle å bruke og kan brukes til å regne ut tiden under vann for flere dykk etter hverandre. Dersom man dykker innen 6 timer etter forrige dykk må man bruke tabellen for å regne ut tiden man kan være under vann på dykk nr. 2 fordi man fremdeles har mer nitrogen i kroppen enn normalt. Tabellen er laget på en slik måte at man kan regne på flere dykk i løpet av en dag.

Selv om man fremdeles legger stor vekt på å lære elever på dykkekurs teorien rundt tabellen og bruken av denne så er et stadig flere som velger å kjøpe en dykkecomputer.

Et hovedargument for å bruke computer er at man får lengre tid under vann og man trenger ikke være redd for å ha regnet feil på tabellen. Man får lengre tid under vann fordi en tabell, som er et statisk verktøy, kun kan operere med en bestemt dybde for ett dykk. Eksempel: La oss si at du planlegger et dykk til 15 meter og ønsker å være der i 20 minutter. Når dette dykket er gjennomført vil det sjelden stemme at du var på 15 meter i alle de 20 minuttene. Kanskje brukte du litt mer tid på 8 meter, 5 meter osv. Når du bruker en tabellen vil den kun ta hensyn til det dypeste punktet du har vært på, i dette tilfellet 15 meter, og regne nitrogenopphopning på bakgrunn av dette. En computer derimot vil regne nitrogenopphopning på alle de dybdene du har vært på og siden du ikke var på 15 meter hele tiden vil denne gi deg mer tid under vann på neste dykk. Eller på et enkelt dykk dersom du dykker dypt.

Vanlige dykketabeller er som følger: