Direkte demokrati (anarkisme)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk

Direkte demokrati er et sentral begrep innfor anarkistisk tenkning. Når et individ blir med i en gruppe, flytter inn i et nytt nabolag eller starter å jobbe på en bedrift blir hun en del av et fellesskap. Anarkister mener at dette fellesskapet bør organiseres ved hjelp av allmøter, hvor alle kommer sammen for å løse fellesskapets problemer. Det er individene i fellesskapet problemene gjelder, og det er derfor naturlig at det også er disse som løser dem, ikke en politiker som kanskje bor et helt annet sted. I større grupperinger, slik som store fabrikker og byer, foregår allmøtene i undergrupper. Dette kan være seg nabolag i byen, og på store fabrikker er det naturlig at de som utfører like oppgaver går sammen i allmøter.

Når en person deltar på et allmøte blir hun nødt til å utøve kritisk dømmekraft og foreta valg sjøl, altså styre over seg sjøl. De politiske pliktene er ikke overlatt til en separat gruppe ovenfor fellesskapet, slik som heltids-politikere eller bedriftsledelsen, men til fellesskapet sjøl. Alle er med på å definere sine politiske plikter i avtale med de andre på møtet.

Selv om man på disse allmøtene utstetter regler som gjelder for fellesskapet, og at alle er bundet av disse reglene som individer, står man også over dem ved at disse reglene alltid kan forandres eller forkastes av fellesskapet. Kollektivt er fellesskapet en politisk autoritet overfor individet, men siden denne autoriteten er bygget på horisontale forbindelser mellom individet og resten av fellesskapet framfor vertikale mellom individet og en elite, er autoriteten ikke hierarkisk, men rasjonell og naturlig.

Dersom du tilhører mindretallet vil du fortsatt bli styrt av andre, demokratisk styring er fortsatt styring.[1] Men direkte demokrati, slik anarkister ønsker det, er ikke et flertalls diktatur. Dersom en er uenig med flertallet i en sak har en i mange sammenhenger fortsatt mulighet til å ikke anerkjenne det som blir bestemt. Når dette er umulig, som når flertallet bestemmer å bruke en stor maskin til noe annet enn det du ønsker å bruke den til, har du muligheten til å forlate fellesskapet til fordel for et annet. Det burde være unødvendig å si at mindretallet kan argumentere for sin sak for å forsøke å overbevise flertallet om feilen de har gjort. Anarkister anser opposisjon som nødvendig for et levende demokrati, det sikrer utvikling og en må kunne se et problem fra flere sider for å finne den beste løsningen.

At anarkister ønsker direkte demokrati betyr ikke at de tror at flertallet alltid har rett. Grunnen til at de ønsker demokrati er at man aldri kan stole på at en liten gruppe vil sette folkets goder framfor sine egne. Og historien viser hva sunn fornuft tilsier; enhver med mye makt (statsledere, sjefer, ektemenn osv.) vil bruke denne makten til å berike seg sjøl på bekostning av de som blir styrt over.

Allmøtene må også samarbeide, og forholdet mellom allmøtene følger det samme mønsteret som forholdet mellom individene innenfor allmøtet: Slik som individer blir med i allmøter, blir allmøtene med i føderasjoner.

Det må sies at konsensus kan være å foretrekke framfor direkte demokrati, særlig i små forsamlinger. I praksis, siden anarkister ser på diskusjon som utviklende, har det vist seg at man veldig ofte når konsensus også når en ikke har dette som mål.

Fotnoter[rediger | rediger kilde]

  1. ^ L. Susan Brown, The Politics of Individualism, side 53.