Dinas bok
«-Æ veit ikkje, Anders. Æ trur æ vil vetta ka kara e laga a...Ka de tenke...»
hovedpersonen Dina[1]
Dinas bok er en roman av den norske forfatteren Herbjørg Wassmo, utgitt i 1989. Romanen var den første i trilogien om Dina, og ble fulgt av Lykkens sønn (1992) og Karnas arv (1997).
Romanens hovedperson Dina Grønelv vokser opp som enebarn og arving til en stor gård i Nordland, på 1800-tallet. Hun er preget av en barndom hvor hun som 5-åring blir skyld i morens død, etter å ha veltet et kar med lut over henne. Senere blir hun som nygift ung frue muligens skyld i sin eldre ektemanns død. Hovedpersonen utfolder seg i spennet mellom det skadeskutte barnet, og en kvinnelig koloss, som utfolder seg innen alle dyder som tradisjonelt tilhører mennenes sfære: forføringskunst og elskere, jakt, hester, sigarer, husbondsrollen, dømmende myndighet over sine og sine omgivelser, hun musiserer og hun driver handel.
Dagbladets kritiker mente at «Det er noe ved Dina som likner en feministisk urdrøm», og at «Hele «Dinas bok» kan leses som et forsøk på å forstå de mørke sidene ved kjærlighetsdriften, både hos mann og hos kvinne. Metoden Herbjørg Wassmo bruker er å gå tilbake i tid, og anvende som sentralfigur en kvinne som istedenfor å la seg knekke av det sterkt patriarkalske og autoritære gamle mannsamfunnet sjøl gjør seg sterk og hard og mannhaftig». Aftenpostens kritiker Erik Fosnes Hansen mente at «Wassmos visjon av Dina altså [er] så sterk at man ikke kan unngå å ta denne skikkelsen inn over seg. Selv om hun til tider fremstår som så overmenneskelig, uredd, valkyrieaktig og månestyrt at hun kan få et noe sjablongmessig preg. Men her er også brå søkk av følelse, ømhet og en sinnets spenning og poesi som trekker oss helt inn til henne. Hun opplever å bli skyld i at andre mennesker dør eller skades, fordi hun har kjempet seg frem til frihet. Og et fritt menneske med sterke motsetninger i seg er farlig og fruktbart samtidig. Dina fremstår i det hele som levende og uberegnelig»; men pekte også på at boken «krenger faretruende mot det banale, det hultklingende føljetongaktige».[2] VGs anmelder Tinic Talén peker på at «Mens Tora var offer for «farligheten», er Dina farligheten selv. Hun har makten, og bruker den. Nådeløst og uten barmhjertighet som en gammeltestamentlig gud. Hun har skapende krefter i seg, og kan velge det gode.».[3]
Ved Bokklubben Nye Bøkers 25-årsjubileum i 2001 ble Dinas bok valgt av bokklubbens medlemmer til den mest populære boken i klubbens historie.[4]
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ Dagbladets kritiker Espen Haavardsholm oppfatter dette som en nøkkelsetning i sin anmeldelse i Dagbladet 10.11.89
- ^ Aftenposten, 15.11.1989
- ^ VG, 3.11.1989
- ^ Dagbladet, 7.9.2001
Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]
- Utgaven fra 1991 | 1998 hos Nasjonalbiblioteket.