Digresjon

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk

Digresjon (fra latin: digression; «avvik, det å gå bort», av dis-, «adskilt», og gradi «gå») er et sidesprang fra et hovedemne.[1] Innen retorikken kalles det digresjon når det i en tale er et planlagt sidesprang.

En klassisk tale hadde fem elementer: Innledning, utredning, argumentasjon, digresjon og konklusjon. Fremdeles kan man finne mønsteret brukt i prekener.

I litteraturen finner man det i bruk i verker av Leo Tolstoj, J.D. Salinger, Marcel Proust, Henry Miller, Milan Kundera og Robert Musil så vel som i verkene til en lang rekke av de klassiske forfattere.

Også i filmsjangeren brukes digresjon.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «digression (n.)», Online Etymology Dictionary