Die sieben letzten Worte unseres Erlösers am Kreuze
Die sieben letzten Worte unseres Erlösers am Kreuze (opprinnelig: Musica instrumentale sopra le 7 ultime parole del nostro Redentore in croce, til ordrett norsk «instrumentalmusikk over de sju siste ordene til vår Frelser på korset», Hob. XX/1:A) er et musikkverk av Joseph Haydn fra 1787.
Versjoner[rediger | rediger kilde]
Den opprinnelige versjon er pasjonsmusikk for orkester, dvs instrumentalmusikk inspirert av Jesu sju siste ord på korset. Haydn ferdigstilte deretter en bearbeiding for strykekvartett (Hob. XX/1:B = Hob. III:50–56) og hadde samtidig overoppsyn over arbeidet med et utdrag for klavér (Hob. XX/1:C). Alle disse tre versjonene ble gitt ut på Artaria & Co i Wien sommeren 1787. I 1797 skrev Haydn et oratorium for soli, kor og orkester (Hob. XX/2) over samme materiale.
Tilblivelse og arbeid[rediger | rediger kilde]
Die sieben letzten Worte unseres Erlösers am Kreuze ble bestilt av kannik José Saluz de Santamaria i Cádiz og uroppført langfredag 1787. Oppdraget lød på en komposisjon bestående av sju langsomme, meditative satser, en for hver av Jesu sju siste ytringer. Framføringen skulle foregå ved at presten steg opp på prekestolen, leste Jesu ord, utla dem, og knelte ved alteret mens det meditative musikkstykket ble spilt.
Haydn beskrev oppdraget som et av sine vanskeligste,. Det var utfordrende å skrive sju instrumentale adagioer som illustrasjon av Jesu siste ord, og som dessuten skulle kunne spilles etter hverandre uten at tilhørerne gikk lei. Men han ble fornøyd med resultatet, og regnet det som et av sine mest vellykkede verk.
Joseph Haydn beskrev uroppføringen til sin biograf Georg August Griesinger slik:
- «På den annonserte dagen dekte man kirkas vegger, vinduer og pilarer med svart tøy, og bare en stor lampe som hang midt på lyste opp i det stemningsfulle mørket. Til avtalt tid ble alle dørene stengt, og musikken begynte. Etter en passende introduksjon besteg biskopen prekestolen, resiterte den første av Jesu sju ytringer og reflekterte over ordene. Så snart han var ferdig, steg han ned og falt på kne foran alteret mens musikken fylte ut pausen. Deretter steg biskopen opp på prekestolen en andre gang, en tredje, osv. Musikken satte inn straks han var ferdig å snakke. Å skrive sju adagioer uten tilhørende tekst og ut av den frie fantasi, og som attpåtil skulle spilles etter hverandre uten å trøtte ut tilhørerne samtidig som musikken vakte alle emosjonene til den døende Frelseren i dem var sannelig en vanskelig oppgave. Haydn uttrykte ofte at dette arbeidet var et av hans mest vellykkede.»[1][2]
Haydns undertittel var Sieben Sonaten mit einer Einleitung und am Schluss ein Erdbeben, dvs «sju sonater med en innledning og et jordskjelv som avslutning».
At klavér- og strykekvartettversjonene kom ut samtidig med orkesterversjonen, er nok et uttrykk for Haydns ønske om at verket skulle bli tidløst og få en større spredning. I Passau 1794 hørte Haydn en oratorieversjon som kapellmesteren ved erkebiskopens hoff, Joseph Friebert, hadde utarbeidet. Selv om Haydn var relativt fornøyd med Frieberts versjon, skrev han sin egen versjon for fire solostemmer, kor og orkester. Teksten er det sannsynligvis Gottfried van Swieten som står bak. Denne versjonen ble uroppført i Wien 1796 og utgitt i 1801.
Struktur[rediger | rediger kilde]
| Orkester-/strykekvartettversjoner | Oratorium |
|---|---|
| L'Introduzione (Maestoso ed adagio) | Introduzione (Adagio maestoso) |
| Sonata I (Largo): Pater, dimitte illis, non enim sciunt, quid faciunt | Vater, vergib ihnen |
| Sonata II (Grave e cantabile): Amen dico tibi: hodie mecum eris in paradiso | Fürwahr, ich sag es dir |
| Sonata III (Grave): Mulier, ecce filius tuus, et tu, ecce mater tua! | Frau, hier siehe deinen Sohn |
| Sonata IV (Largo): Eli, Eli, lama asabthani? | Mein Gott, mein Gott |
| Introduzione (Largo e cantabile) | |
| Sonata V (Adagio): Sitio | Ach, mich dürstet |
| Sonata VI (Lento): Consummatum est! | Es ist vollbracht |
| Sonata VII (Largo): Pater! In manus tuas commendo spiritum meum | Vater, in deine Hände |
| Il terremoto (Presto e con tutta la forza) | It terremoto (tekst av Karl Wilhelm Ramler) |
Referanser og noter[rediger | rediger kilde]
- ^ «Man überzog an dem bestimmten Tage die Wände, Fenster und Pfeiler der Kirche mit schwarzem Tuche, und nur eine in der Mitte hängende Lampe von großem Umfange erleuchtete das heilige Dunkel. Zu einer bestimmten Stunde wurden alle Thüren verschlossen, und die Musik begann. Nach einem zweckmäßigen Vorspiele bestieg der Bischof die Kanzel, sprach eines der sieben Worte aus, und stellte eine Betrachtung darüber an. Sobald sie geendiget war, stieg er von der Kanzel herab, und fiel knieend vor dem Altar nieder. Die Musik füllte diese Pause aus. Der Bischof betrat zum zweyten-, drittenmale u. s. w. die Kanzel, und jedesmal fiel das Orchester nach dem Schlusse der Rede wieder ein. Es war gewiß eine der schwersten Aufgaben, ohne untergelegten Text, aus freyer Phantasie, sieben Adagios auf einander folgen zu lassen, die den Zuhörer nicht ermüden, und in ihm alle Empfindungen wecken sollten, welche im Sinne eines jeden von dem sterbenden Erlöser ausgesprochenen Wortes lagen. Haydn erklärte so auch öfters diese Arbeit für eine seiner gelungensten.»
- ^ Georg August Griesinger: Biographische Notizen über Joseph Haydn. Breitkopf & Härtel, Leipzig 1810, s. 32f. (tekst på Google Books
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- Brockhaus-Riemann Musiklexikon Digital. Bind 2, s. 184. Digibib 4.00.156, 2004. (se også wikisource.de)
- Silke Leopold, Ullrich Scheideler: Oratorienführer. Metzler, Stuttgart 2000, ISBN 3-476-00977-7.
- Theodor Göllner: «Die Sieben Worte am Kreuz» bei Schütz und Haydn. Bayerische Akademie der Wissenschaften; Philosophisch-Historische Klasse. Abhandlungen, Neue Folge, hefte 93. München 1986.
- Adolf Sandberger: Zur Entstehungsgeschichte von Haydns «Sieben Worte des Erlösers am Kreuze». I Ausgewählte Aufsätze zur Musikgeschichte. München 1921, s. 266–281.
- Hubert Unverricht: Joseph Haydns «Die Sieben Worte Christi am Kreuze», hoffkapellmester i Passau, Joseph Frieberts versjon. I Kirchenmusikalisches Jahrbuch 65 (1982), s. 83–94.