Hopp til innhold

Det pavelige atheneum Sant’ Anselmo

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Det pavelige atheneum Sant’ Anselmo
Grunnlagt1887
BeliggenhetRoma
MedlemskapUnione romana biblioteche ecclesiastiche
Nettstedhttps://www.anselmianum.com/it/ (italiensk)
Kart
Det pavelige atheneum Sant' Anselmo
41°52′59″N 12°28′44″Ø

Det pavelige atheneum Sant' Anselmo i Roma er en katolsk pavelig universitet særlig kjent for liturgisk teologi.

Klosteret Sant'Anselmo ble gruinnlagt av pave Innocens XI i 1687 for benediktinernes cassinensiske kongregasjon. Etter at kommuniteten var blitt nær utslettet som følge av pesten i 1837, ble institusjonen gjenopplivet ved nygrunnleggelse av pave Pius IX i 1867, nå for hele benediktinerordenen. Men allerede ved den italienske innmarsj i pavenes Roma og okkupasjon av den siste rest av Kirkestaten i 1870 førte til at man på nytt måtte stenge.

Pave Leo XIII gjenopprettet institusjonen med dens tre gamle fakulteter (teologi, filosofi, kirkerett) og åpnet det for alle klerikere, både regularklerikere og sekularklerikere. I 1961 tilkom et eget institutt for liturgi.

Av lærere og studenter kunne fremheves Joseph Gredt, Odo Casel, Kassius Hallinger, Cipriano Vagaggini, Adrien Nocent, Basilius Steidle, Adalbert de Vogüé, Emmanuel von Severus, Anselm Günthör, Benedikt Schwank og Basil Studer. De fleste benediktinere som på 1900-tallet har gjort seg gjeldende som vitenskapsfolk, abbeder eller biskoper, har studerty eller undervist ved Sant’Anselmo.

Litteratur

[rediger | rediger kilde]
  • Pius Engelbert: Geschichte des Benediktinerkollegs St. Anselm in Rom. Von den Anfängen (1888) bis zur Gegenwart (= Studia Anselmiana, Bd. 98). Rom 1988.
  • Pius Engelbert: Rom: St. Anselm. Schnell & Steiner, Regensburg 2007, ISBN 3-7954-6695-4.
  • Pius Engelbert: Sant’Anselmo in Rom. Kolleg und Hochschule. Von den Anfängen (1888) bis zur Gegenwart, 2. Auflage, EOS Verlag, St. Ottilien 2012, ISBN 978-3-8306-7532-7.
  • Mauritius Wilde OSB: Formation. Ideen, Institutionen, Erfahrungen: Sant'Anselmo als Haus der Formation. In: Erbe und Auftrag, Jg. 96 (2020), ISBN 3-86846-160-4, S. 173–175.

Referanser

[rediger | rediger kilde]