Den libysk-egyptiske krig

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Den libysk-egyptiske krig
Libya-Egypt.png
Dato21. - 24. juli 1977
StedGrensen mellom Libya og Egypt
ResultatEgyptisk seier.
Houari Boumédiènne fra Algerie og Yasir Arafat fra PLO meglet fram fredsavtale
Territoriale
endringer
Status quo ante bellum
Stridende parter
Flag of Libya (1977–2011).svg LibyaEgypt Egypt
Kommandanter og ledere
Muammar al-GaddafiAnwar Sadat
Styrker
Tre brigader3 divisjoner[1]
Tap
400 døde eller sårede
60 stridsvogner
40 PPK
20 Mirage 5-fly
1 MiG-23MS
100 døde eller sårede
4 MIG 21-fly
2 Su-17-fly[2]

Den libysk-egyptiske krig var en kort grensekrig mellom Libya og Egypt i juli 1977, etter at det samme vår hadde vært spenninger mellom de to landene.

I april og mai hadde begge lands ambassader i de respektive landene blitt angrepet av demonstranter, og i juni utviste den libyske statslederen Muammar al-Gaddafi 225 000 egyptiske statsborgerne som bodde og arbeidet i landet. Disse måtte være ute innen 1. juli, ellers ville de bli arrestert.

Bakgrunnen for denne spenningen var den økende sannsynligheten for at Egypt skulle inngå en fredsavtale med Israel etter Jom kippur-krigen i oktober 1973, noe som også senere endte med Camp David-avtalen.

Det ble på libysk side organisert en «marsj mot Kairo» hvor tusenvis av demonstranter gikk mot grensen i juni. 20 juli beskjøt libysk artilleri egyptiske stillinger i den lille kystlandsbyen Sallum, etter at protestmarsjen var blitt stoppet av egyptiske grensevakter.

21. juli brøt det ut kamper ved den felles grensen,da libyske styrker gjennomførte et raid med stridsvogner og Mirage-jetfly mot Sallum. Begge parter igangsatte angrep både på land og i luften. På bakgrunn av den egyptiske dominansen både på bakken og i luften, de store libyske tapene og at Libya ikke oppnådde noe militært, snarere inntok Egypt noen mindre libyske byer, ble det ansett at Egypt vant den militære delen av konflikten.

24. juli aksepterte begge parter våpenhvile etter initiativ og organisering fra den algirske presidenten Houari Boumédiènne. Sammen med Yassir Arafat fra Palestinas frigjøringsorganisasjon meglet Boumédiènne fram en fredsavtale mellom partene og i august ble krigsfangene utvekslet mellom partene og spenningsnivået sank.

Krigen viste imidlertid splittelsen mellom de arabiske statene, og denne fortsatte etter krigen. Mange konservative arabiske stater hadde sympati med Egypt, mens de såkalte sosial-revolusjonære progressive statene støttet Libya og Gaddafi.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Pollack, Kenneth M. (2004-09-01). Arabs at War: Military Effectiveness, 1948-1991. Bison Books. side 365. ISBN 0803287836.
  2. ^ Pollack side 368

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]