Den gamle konen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk

«Den gamle konen» er en skillingsvise, hvis handling skal ha skjedd i en kirke i Østerdalen rundt 1840. Visa er innspilt på platen Frem fra Glemselen kap. 5 med Rita Engebretsen, og var også en etterspurt vise i radioprogrammet «Lirekassen» på NRK.

Kilder[rediger | rediger kilde]

  • Viser på vandring, Per Johan Skjærstad, Aschehoug 1978

Teksten[rediger | rediger kilde]

  1. Hun var gammel, trett og sliten hennes hår var nesten hvitt
    hennes drakt var ganske tarvelig og dertil meget slitt.
    Hennes hodepynt var ikke av det aller beste slag,
    og som drakten var den ytterst simpel og så gammeldags.
  2. Det var juledag og menigheten samlet seg til fest,
    for i kirken skulle preknen holdes av en fremmed prest.
    Alle ville gjerne høre ham, av ham det gikk slik ry,
    derfor strømmet folk til kirken i fra land og i fra by.
  3. Og mens menigheten sitter stille, lyttende og spent,
    treder inn en gammel kone hvorav ingen der er kjent.
    Hun var gammel, trett og sliten, hennes hår var nesten hvitt,
    hennes drakt var ganske tarvelig og dertil meget slitt.
  4. Men den gamle konens dristighet var grenseløs for tenk:
    Hun gikk like fram til koret og tok plass på første benk,
    der satt tvende unge damer, de ble meget utilfreds,
    for den gamle konen hadde trengt seg inn i deres krets.
  5. Og de unge damer ville ha den gamle konen vekk,
    heldigvis kom kirkens tjener og til ham de gjorde tegn,
    han i konens øre hvisket, men med hørselen var det smått,
    med et smil hun vennlig svarte: Takk jeg sitter nå så godt.
  6. Kirketjeneren han meldte med en stemme riktig kvass:
    Kom å følg med meg så skal jeg vise deg en annen plass.
    Her er godt med plass sa konen, her er slettes ikke trangt,
    jeg har gått halvannen mil i dag og det er nokså langt.
  7. Hennes arm ble grepet, rystet, nå hun endelig forsto,
    at den plass hun hadde valgt seg den var henne altfor god.
    I det hun reiste seg fra damene hun hvisket hen til dem:
    Jeg får håpe at vi alle får en plass i himmelens hjem.
  8. Kirketjeneren nu førte henne bak til kirkens dør,
    mellom dårlig kledde mennesker som satt på benken før.
    Men de unge damer syntes dette konen var til pass,
    for den frekkhet hun nå viste var det rett hun byttet plass.
  9. Inn av kirkedøren treder den berømte predikant,
    han ser konen, smiler, hilser til den gamle høyst galant.
    Han gir vink til kirkens tjener, sier til ham noen ord,
    hvorpå denne fører konen like fram til kirkens kor.
  10. Damene ble høyst bestyrtet over hva der foregikk,
    skamfullt så de ned i gulvet løftet ikke opp sitt blikk.
    Thi de ante nå det kanskje ikke var så riktig gjort,
    at de hadde nektet konen plass og jaget henne bort.
  11. Det var nå blitt langt på dag og kirkens handling var nu endt,
    og de unge damer spør så kirketjeneren meget spent:
    Kjære kirketjener si oss hvem den gamle konen var?
    Konen, det var predikantens mor, fikk damene til svar.