De fire moderniseringer
De fire moderniseringer (kinesisk: 四个现代化/四個現代化, pinyin: Sì ge xiàndàihuà) er et økonomisk reformprogram i Folkerepublikken Kina som går tilbake til 1975 og den kinesiske statsminister Zhou Enlai. I 1978, to år etter Mao Zedongs død, besluttet det kinesiske kommunistparti seg for å virkeliggjøre dette programmet, som tok sikte på modernisering av landets industri, landbruk, forsvar, og dets vitenskap og teknikk.
De første endringene fant sted på landet. Folkekommunene ble oppløst og jorden gitt tilbake (om enn bare som forpaktet land) til bøndene; dermed skapte man grunnlaget for en jordbruksproduksjon som skapte overskudd over produksjonskvotene. Dette overskuddet kunne bøndene selge med gevinst på markedene. På mindre enn åtte år ble landbefolkningens gjennomsnittsinntekt tredoblet.
Men det ble opprettelsen av spesielle økonomiske soner i flere av kystprovinsene fra og med 1980 som ble motoren for det kinesiske økonomiske under. Man tillot både grunnleggelse av private bedrifter og skapte de rettslige rammebetingelser for tilstramning av utenlandske investeringer.
Snart skulle kinesiske borgerrettsforkjempere kreve mer. En av dem, Wei Jingsheng, krevde mot slutten av 1978 i en dazibao ved den såkalte Demokratimuren utenfor et bussdepot sentralt i Beijing en «femte modernisering»: Innføring av demokrati. Dette kravet ble møtt med resolutt undertrykkelse av aktivistene.