Danwei

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk

Danwei (kinesisk: 单位, pinyin: Dān Wèi, betyr «tjenestested») er et begrep som i Folkerepublikken Kina betegner en arbeidsenhet. Slike arbeidsenheter dominerte kinesisk økonomi og arbeidsliv i den periode av Folkerepublikken Kinas historie da samfunnet var langt mer sosialistisk av type enn det utviklet seg til under reform og åpningspolitikken, særlig fra annen del av 1990-årene. Det eksisterer fortsatt (2008) danweier i Kina, og de er stedvis fremdeles viktige, men de hadde en langt viktigere stilling i samfunnet tidligere.

Beskrivelse[rediger | rediger kilde]

Selv om danweisystemet er en frukt av maoismen, er den ikke uten forhistorie i for eksempel Republikken Kina før annen verdenskrig. Det har også sterke og interessante paralleller til japansk næringsliv.

Forut for den kinesiske topplederen Deng Xiaopings økonomiske reformer fungerte disse arbeidsenhetene også som det første skritt i det mangeleddede hierarki som knyttet hver person til det kinesiske kommunistpartis infrastruktur. Arbeidsenhetene spilte også en nøkkelrolle når det gjaldt å implementere Partiets politikk.

Arbeidere ble ikke bare knyttet sammen i enheter på en måte som kan minne om den eldre kinesiske slektssolidariteten som uttrykt i den konfucianske grunnverdien barnlig hengivenhet, men var videre innbundet i et nettverk med boliger, barnepass og barns helsepleie, skoler, klinikker, butikker, postkontotrer og andre tjenester.

Deanweitilhørighet skapte identitet. Det ble vanlig å presentere/identifisere seg i arbeidslivet og i kontakt med øvrighetspersoner eller det offentlige byråkrati med navn og danwei.

Tilhørighet til en danwei innebar også jobbsikkerhet, aldersomsorg og forsikringsordninger (uttrykt ved slagordet jernrisbollen 铁饭碗).

Danweisystemet spilte for eksempel en avgjørende rolle for å få implementert i folkemassene for den kinesiske befolkningsbegrensningspolitikken. På danweinivå ble familiene nøye overvåket; ulydighet ved å få for mange barn ble meldt fra danweien til myndighetene og utløste bøter eller andre sanksjoner, og kunne straffes også på danweinivå med for eksempel nedgradering av boligforhold, nedsatt lønn og lignende.

Etter årtusenskiftet var de viktigste sidene ved danweisystemet utvannet eller bortfalt. Nedtrappingen av systemet var i stor grad en følge av overgangen til kapitalisme i økonomien, et system som krevde mer individualisering og en større sosial mobilitet. Det å forlate sin danwei hadde under det maoistiske system kunnet medføre alvorlige sanksjoner.

For eksempel var det fra og med 2003 ikke lenger nødvendig å få tillatelse fra sin danwei i forbindelse med ekteskapsinngåelse.[1] Danwei-boliger var langt på vei blitt solgt til enkeltmedlemmene, forsikringssystemet var individualisert, og det var innført fritt skolevalg.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Jean-Luc Domenach, Comprendre la Chine aujourd'hui, Perrin, 2007, s. 113.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Corinne Eyraud: L'entreprise d'État chinoise : de l'institution sociale totale vers l'entité économique ?, L'Harmattan, Paris, 1999.
  • Xiaobo Lü og Elizabeth J. Perry (red.): Danwei: The Changing Chinese Workplace in Historical and Comparative Perspective, M.E. Sharpe, 1997, ISBN 0765600765