Damingpalasset

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Damingpalasset
Reconstructed Danfeng Men.jpg
Land KinaRediger på Wikidata
KommuneXi'an
Historiske fakta
Arkitekt Yan LibenRediger på Wikidata
Etablert1. oktober 2010
Kart
Map
Damingpalasset
34°17′29″N 108°57′34″Ø

Grunnplan over palasset

Damingpalasset, eller Daminggong, (kinesisk: 大明宫, pinyin: Dàmínggōng) var det keiserlige palass for Tangdynastiet (618–907) i Chang'an, nåtidens Xi'an, i Kina. Det ligger på Longshou-sletten (龙首原) nord for Xi'an.

Beskrivelse[rediger | rediger kilde]

Palasset var det dyreste i Kinas historie og var 4,5 ganger større enn Den forbudte by som senere ble anlagt i Beijing. Fra da det ble ferdigbygd i år 664 ble Kina styrt av 17 keisere fra Damingpalasset i 240 år, innen det ble ødelagt og til sist helt oppgitt i år 904.

Byggingen ble påbegynt i 8. år av Zhenguan-æraen under keiser Taizong (634). Siden keiser Gaozongs tid (regj. 649-683) var det hovedresidens for keiserne.

Palasset var det største av de tre store palassanlegg i Chang'an: Daming-palasset lå i øst, Taijipalasset i vest og Xingqingpalasset i sør.

Bak Daming-palasset ble det anlagt en innsjø, Taiye-sjøen (Taiye Chi 太液池, eller Penglai-sjøen 蓬莱池 Penglai Chi), og i den en liten øy, Penglai-berget (Penglai Shan 蓬莱山), og der forestilte man seg at de åtte udødelige kjent fra kinesisk mytologi skulle bo og høre til. Daming-palasset ble da også i en periode fra 662 kalt Penglai-palasset (Penglai gong 蓬萊宮). I 670 ble det endret til Hanyuan-palasset eller Yuan-palasset. Senere, i 701, fikk det tilbake sitt opprinnelige navn.

Daming-palassets rester (Daming gong yizhi) ble i 1961 oppført på Folkerepublikken Kinas liste over kulturminner (1-156).

I dag er man i gang med en gjenoppbygning av Damingpalasset.

Det kan besøkes ved Daming Palace National Heritage Park som ligger like nord for Xi'ans sentrale jernbanestasjon.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Saehyang Chung: «A Study of the Daming Palace: Documentary Sources and Recent Excavations». Artibus Asiae, Vol. 50, No. 1/2 (1990), s. 23-72.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]