Compensatio lucri cum damno

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk

Compensatio lucri cum damno er et prinsipp i norsk erstatningsrett som medfører at fordeler som et kontraktsbrudd medfører kan komme til fradrag ved erstatningsutmålingen (berikelsesfradrag). Dette er en side av grunnprinsippet om at skadelidte skal stilles som om kontraktsbrudd ikke hadde skjedd, men vedkommende skal ikke tjene på kontraktsbruddet.[1]

I norsk rett er prinsippet om compensatio lucri cum damno begrenset mot de alminnelige reglene for utmåling av erstatning, hvor det gjøres fradrag for normale sparte kostnader, slik som sparte kostnader ved å ikke måtte yte sin del av kontrakten osv. Compensatio lucri cum damno kommer til anvendelse på andre fordeler enn sparte kostnader.[1]

Prinsippet utgjør et utgangspunkt og ikke en fast regel. Den danske juristen Henry Ussing uttalte om prinsippet at «Det er ... farligt at deducere fra et saadant almindeligt Princip. Og det er vanskelig udfra den nævnte Opfattelse at forklare, at Princippet ikke gennemføres fultud».[2]

Et av de mest praktiske spørsmålene compensatio lucri cum damno reiser er spørsmålet om berikelsesfradrag for fordel den annen part har ved at kontraktsbrudd fører til bortfall av en tapsbringende kontrakt for den annen part. Prinsippet angir ingen hovedregel for slike saker.[1] Når den annen part bevisst har inngått en ugunstig avtale vil ikke prinsippet komme til anvendelse. Også ved uaktsomhet eller skyld (culpa) hos den part som har forårsaket kontraktsbruddet vil dette kunne spille inn på vurderingen og tale mot berikelsesfradrag. I tillegg kommer konkrete rimelighetsvurderinger.[1]

I norsk rettspraksis er prinsippet sjelden gitt gjennomslag.[1]

Vilkår for berikelsesfradrag[rediger | rediger kilde]

I teorien er det oppstilt tre vilkår for at det skal kunne foreligge grunnlag for berikelsesfradrag: fordelen må ha oppstått som følge av kontraktsbruddet (misligholdet), fordelen må være en adekvat følge av kontraktsbruddet, og fordeler og tap må være komputable. Komputabilitet viser til en «viss likeartethet mellom fordel og tap»[1]. Alle vilkårene må foreligge, i tillegg til de overordnede betraktninger om rimelighet, culpa osv., for at prinsippet skal få gjennomslag.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d e f Viggo Hagstrøm (2011). Obligasjonsrett (norsk) (2 utg.). Universitetsforlaget. s. 568-579. ISBN 978-82-15-01776-1. 
  2. ^ Henry Ussing Erstatningsret s. 172