Hopp til innhold

Christian Solgaard

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Christian Solgaard
Født1687Rediger på Wikidata
Død1742Rediger på Wikidata
BeskjeftigelseAmtmann Rediger på Wikidata

Christian Sørensen Solgaard (1687–1742) var amtmann i Romsdal fra 1730 til sin død.

Solgaard var sønn av trelasthandler Søren Lauridsen Solgaard og Maren Jonsdatter. Han var assessor i Overhoffretten 1716–1718, og fikk rang av kanselliråd fra 1726. Solgaard var konstituert stiftamtmann 1727 og amtmann over Romsdals amt 1730–1742.[1]

Kongelig besøk[rediger | rediger kilde]

I 1733 foretok Christian VI en rundreise i Norge. Solgaard bodde den gang på Molvær,[2] og gjorde seg stor seg umake for å gi kongen en god mottagelse. At Christian VI i stedet forlangte at Solgaard skulle møte ham på Brunholmen, ble en stor skuffelse for amtmannen. Fremfor å adlyde ordre, og etter litt korrespondanse frem og tilbake, endte Solgaard med å sende bud til kongen om at han selv var avgått ved døden. Kongen festet trolig lit til opplysningene; vi hører i hvert fall ikke mere om saken.[3]

I 1735 giftet Solgaard seg med Anne Margrethe Høyer (d. 1764), datter av kanselliråd Peter Petersen Høyer og Bodil Marcusdatter Angell.[1] Hun var enke etter den rike tollmannen Christian Sæd. Gjennom ekteskapet med Høyer ble Solgaard derfor en holden mann,[4] uten at det nødvendigvis gjorde ham lykkeligere. Etter å ha skrevet under et gavebrev på 500 riksdaler til Borgund Fri- og Fattigskole, døde han for egen hånd i 1742. Han ble gravlagt en sen aften, uten seremoni, ved Borgund kirke.[3]

Enken giftet seg siden med amtmann Hagerup i Nordland.[5]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Weidling, Tor (2000). Eneveldets menn i Norge. Riksarkivaren. s. 292. ISBN 8254800650. 
  2. ^ Norske Bygdesagn. J. W. Cappelens Forlag. 1881. s. 192–194. Besøkt 28. mai 2024. 
  3. ^ a b Sula sogelag. Laget. 1998. s. 74. ISBN 8299329256. 
  4. ^ Sula i fortid, notid og framtid. Laget. 2002. s. 16. ISBN 8299329280. 
  5. ^ Olafsen, O. (Olaf) (1926). Veøy i fortid og nutid. Nordheimsund: Nevnden. s. 551.